http://rettfralevvra.vgb.no/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La det være sagt med en gang, vi snakker ikke om keisersnitt som blir utført i hui og hast, fordi det ellers kan være fare for barnets liv. Heller ikke de keisersnittene som er medisinsk begrunnet, fysisk eller psykisk. Vi snakker om bekvemmelighetskeisersnittene og hvem som skal stå for finansieringen av dem.

Vanligvis utføres ikke unødvendige operasjoner på norske sykehus. I hvert fall ikke med vilje og overlegg. I så måte har keisersnittene fulgt sin egen spesielle utvikling, der det i stadig større grad er kvinnen selv som bestemmer hvorvidt hun skal la seg forløse på naturlig vis eller ved hjelp av keisersnitt. Og der keisersnittet fremstår som det gunstigste alternativet, både med hensyn til smerter, fysisk påvirkning og psykisk belastning, enda det som regel er stikk motsatt. For i motsetning til keisersnittet, som er et kirurgisk inngrep – med alle de komplikasjoner det kan medføre – er kvinnekroppen tross alt innrettet på å skulle sette barn til verden.

Kvinnens underliggende årsak for å velge keisersnitt fremfor naturlig fødsel behøver slett ikke være frykten for smerter, men snarere heller redselen for å miste figuren. I vår kroppsfikserte tid kan ingen kvinne med respekt for sin egen kropp la den sjaskes til og forfalle som følge av en barnefødsel. Hengebuk er like avskyelig som upussede tenner og hår under armene. Keisersnittene kan rett og slett være kosmetisk begrunnet og må derfor behandles deretter – som kosmetisk kirurgi.

De færreste får utført kosmetisk kirurgi på det offentliges bekostning. De fleste som legger seg under kniven for å fikse på utseendet må bekoste dette selv. Forslaget om at kvinner som tilsynelatende ønsker å få utført keisersnitt kun av kosmetiske grunner må betale dette selv,  bør derfor ikke forkastes før det er blitt gjenstand for vurdering. Helsebudsjettet er tross alt en av de største utgiftspostene på statsbudsjettet og hvert år gjenstand for tøffe prioriteringer. Mot et slikt bakteppe er bruk av kosmetisk begrunnete keisersnitt noe av det første som bør skjæres ut av budsjettet.

Argumentet om at dette i så fall vil begunstige kvinner som har råd til å betale for seg holder ikke. Rike kvinner vil alltid ha råd til å betale for seg. Rike kvinner får fikset hår, negler, hud, pupper, lår, buk, rumpe, hake, nese, lepper hver eneste dag uten at det dermed gjøres anskrik om at det er urettferdig at mindre velstående kvinner ikke har råd til å fikse noe som helst. Vi behøver således ikke frykte for noe todelt samfunn. Det er allerede lagdelt. Og hvem kan si at det er den keisersnittopererte kvinnen som sitter igjen med den beste fødselsopplevelsen? Selv har jeg født på begge vis, både med og uten keisersnitt. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt om igjen, hvis jeg kunne velge. Det er naturlig fødsel, en helt spesiell opplevelse og et minne for livet!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det meste er vel antakeligvis sagt om sognepresten Gelius’ krumspring og eskapader i småkjendisenes lille andedam. Og de fleste støtter – høyst sannsynlig – individets rett til å være seg selv også i embetets medfør, man er tross alt ikke gift med jobben og noe privatliv må vel selv prester ansatt i Den norske kirke kunne forlange?

Spørsmålet er imidlertid: Hvor går grensen? Som ansatt i en bedrift, privat eller offentlig, står det meg virkelig fritt å gå mot deres ledelsesfilosofi, forskrifter og overordnedes ønsker og anbefalinger? Oppholdet på Vålerenga synes i så måte ikke å ha gagnet Gelius’ gangsyn, når han kan bruke (hellige) ritualer i tøyseformål og står frem på en slik måte at både han og hans kirkelige kolleger fremstår like latterlige som apekattene på det beryktede Apeberget.

Gelius har sin soleklare rett til å kritisere Den norske kirke, også ved å latterliggjøre den, men da må han også ta konsekvensene av sine handlinger. Ingen offentlig eller privat ansatt kan rakke ned på den institusjonen vedkommende er ansatt i og samtidig forvente å bli møtt med åpne armer og respekt. Ingen kan være toller om dagen og spritsmugler om natten. Det betyr selvfølgelig ikke at Gelius ikke kan ta imot alle syndere med åpne armer, men han bør ikke selv opptre på samme lavmål, ikke så lenge han har en posisjon og et rykte å ivareta. Det gjelder ikke bare prester, men også andre yrkesgrupper (lærer, politibetjent m fl) som har bred kontakt med andre mennesker i sitt yrke.

De fleste av oss har vel på ett eller annet tidspunkt opplevd å gå lei av jobben. Vi tror ikke på produktet, vil ikke pushe skitt på godtroende mennesker. Men vi undergraver ikke jobben innenfra, som en annen liten muldvarp, vi tar konsekvensen av vår manglende interesse ved å si opp jobben, på en grei og rederlig måte. Vi annonserer ikke en gang vår avgang over eteren, selv om vi hadde hatt mulighet til det, som midlertidig vikar ansatt i Østlandssendingen. Det vil være å tråkke over lojalitetsgrensen, den som indikerer hvorvidt man er en arbeidstaker til å stole på eller ikke. Som (tidligere) Ap-mann burde også Gelius vite at konfliktene tar man internt på kammerset, utad står vi urokkelig på Kirkens verdigrunnlag. Alternativt melder vi oss ut.

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011735

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011685

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag den 4. oktober startet rettssaken mot Geert Wilders, lederen av PVV (Partij voor de Vrijheid) eller Frihetspartiet, som vi ville ha sagt på norsk. Han står tiltalt for å spre hat mot muslimer og oppmuntre til diskriminering. Dersom han blir funnet skyldig, risikerer han fengselsstraff opp mot et år samt en bot for sine uttalelser.

Geert Wilders har blant annet hevdet at Koranen er en fascistisk krigsbok, som må forbys. I det tidligere så liberale Nederland er dette en uttalelse som nå befinner seg utenfor grensen av hva man kan si. Dette til tross for at alle muslimske stater er diktaturer og de såkalt hellige krigerne selv viser til Koranen som legitimt grunnlag for sine handlinger. Geert Wilders har således mer enn delvis dekning for sine uttalelser hva angår fascistisk og krigsbok – og kan således ikke anklages for annet enn at boken må forbys. Som mange andre frykter han konsekvensene av dens påvirkning på rabiate muslimer.

Enn videre har Geert Wilders uttalt at nesten alle terrorister er muslimer, selv om ikke alle muslimer er terrorister. Om han har rett i dette eller ikke, kan ganske enkelt verifiseres ved å telle antall terroranslag de siste årene og sjekke deres religiøse tilhørighet. Jeg for min del tror Geert Wilders har rett i det han sier, men skal det bli forbudt å si det høyt? Selv har han politibeskyttelse døgnet rundt på grunn av trusler, fra muslimer. Man frykter han skal ende opp slik som den nederlandske filmskaperen; drept på åpen gate.

Min teori at tiltalen er reist fordi nederlandske myndigheter ikke vil legge seg ut med islamske radikalister. De er redde for at Nederland skal komme med på listen over aktuelle terrormål. Sannsynligheten øker, dersom slike som Geert Wilders får lov til å slenge med leppa i tide og utide. Av allmennpreventive hensyn synes det således bedre (og sikkert også kortsiktig økonomisk sett billigere) å kneble slike som ham, fremfor å måtte øke trusselnivået hver gang en islamkritiker skulle finne på å ytre seg.

I flere generasjoner har vi levd med ideen om (full) ytringsfrihet som en av våre demokratiske rettigheter, en rettighet radikale islamister – og kanskje også muslimer flest – ikke setter like høyt. For dem synes respekt for ”overmakten” å være langt viktigere. Hvilket understrekes av det faktum at islamske stater i flere år har arbeidet aktivt for at FN skal vedta en resolusjon som forbyr ærekrenkelse av religioner. Dersom Geert Wilders blir dømt – dommen faller i november – er islamske terrorister, forkjempere og lobbyister kommet ett skritt lenger på vei mot sitt endelige mål: Å erstatte selvstendig individualisme med underdanig kollektivisme. Spørsmålet er imidlertid: Er det verdt det? Eller burde vi prøve å kjempe i mot?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011676

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I snart en generasjon har norske kvinner ment seg noenlunde til tilstrekkelig likestilt med menn. Vi kan gjøre politisk eller økonomisk karriere – eller prioritere hus, hjem og barn, dersom det er det vi ønsker å bruke livet vårt til. Det er opp til oss. Vi har i utgangspunktet frihet til å gjøre som vi vil. Det er snarere økonomi som setter begrensningene, heller enn kjønn og seksualitet.

Denne friheten synes nå truet. Ikke alvorlig, men i det små. Men det er de små dryppene som er farlige. For da merker man ikke endringene før (det totale) tilbakeslaget er et faktum. Vår tids sterkeste trussel mot likestilling mellom kjønn og seksualitet er representert ved det kvinnesynet ikke-vestlige muslimske menn har brakt med seg til en rekke europeiske land og som de nå flere steder, blant annet i Storbritannia, føler seg mange og sterke nok til å forsøke å få gjennomslag for. Det er selvfølgelig deres (demokratiske) rett, men det er like selvfølgelig vår demokratiske rett å oppfordre feminister og demokratiforkjempere til å slå tusenfolds tilbake.

I intellektuelle kretser er muslimfrykt noe som angår alle andre, de uopplyste, de som ikke har vært på dannelsesreise og lært seg respekt for andres kultur og verdier. I iveren etter å fremstå som åpne og imøtekommende, glemmer (eller overser) de at respekten ikke er gjensidig. Det viser seg allerede ved første møte, der den muslimske jenta unngår å håndhilse på sin mannlige lærer og hennes far følger opp ved ikke å håndhilse på kvinnelige lærere. Det strider i mot alminnelig norsk folkeskikk, men litt “respekt”  for andre skikker må vi da vel kunne utvise?

Men det stopper ikke der. Flere skoler har av hensyn til muslimske jenter innført kjønnsdelt gymnastikkundervisning. De har opplevd at jentene blir holdt hjemme når gym og svømming står på timeplanen. I stedet for å presse foreldrene til å la jentene få delta, har de valgt minste motstands vei, nemlig å kjønnsdele klassene. Den samme ”toleranse” vises i forhold til obligatoriske ekskursjoner og klasseturer der muslimske jenter heller ikke får lov til å delta. Skolene tilpasser seg på denne måten et kvinnesyn som ellers ble utryddet i Norge på 1960-tallet.

Det samme gjelder Oslos svømmehaller, som også har tatt konsekvensene av at muslimske jenter og kvinner ikke kan kaste seg ut i vannet uten å beholde klærne på. Tidligere ble dette betraktet som uhygienisk. Nå anses det som viktigere å gi muslimske jenter svømmeundervisning. Og da får både hygiene og vårt vestlige syn på kvinnekroppen vike. Enkelte svømmehaller tilbyr også egne tider for muslimske jenter og kvinner, der ingen andre har adgang. I utgangspunktet sikkert en vennlig gest overfor målgruppen (eller et forsøk på å tjene penger på nye målgrupper), men også et signal om at kjønnssegregering er greit og (nok et) påskudd for konservative muslimske menn å holde sine kvinner unna steder der personer av begge kjønn oppholder seg.

Jeg er fullstendig klar over at islam er like mangslungen som kristendommen hva angår ortodoksi og livsstil. Dessverre er det ikke likestillingsaspektet som synes å vinne frem der nye stater antar islam som offisiell religion. Tvert i mot mister kvinner rettigheter de tidligere hadde, de umyndiggjøres og prisgis familiens mannlige overhode. De forsvinner ut av det offentlige rom og står i fare for å miste hodet, bokstavelig talt, dersom de skulle finne på å stikke det frem. Skrekkeksempelet er naturligvis Iran, men også enkelte tidligere sovjetrepublikker synes å gå samme veien. Det bør derfor være et alvorlig tankekors, både for vestlige kvinner og menn, at det ikke finnes en eneste demokratisk stat i verden med islam som offisiell religion.

En ting er hva som foregår i Iran og andre bakevjer, noe helt annet er hva som skjer her. Det som skjedde i Iran (muslimsk revolusjon), vil mange mene at aldri kan skje i Norge. Kan hende ikke, så lenge konservative muslimske menn er i mindretall, men hva om de blir mange nok? Hva om de setter makt bak sine krav om kvinners tilbaketrekning ved hjelp av demokratiske virkemidler, godt hjulpet av bakstreverske og erkekonservative etnisk norske menn som også mener at kvinners rettmessige plass er hjemme på sitt eget kjøkken? I England finnes det nå en rekke store bydeler – og også enkelte byer – som er dominert av muslimer. Fra noen av disse er det kommet forslag om lokalt styre, tuftet på sharia. Begrunnelsen er tilforlatelig nok; det er likevel bare muslimer som bor der, underforstått at muslimer foretrekker sharia, dersom de får velge fritt. Det vil imidlertid innebære at kvinner samtidig blir redusert til annenrangs borgere, uten selvstendig råderett over seg selv og sin egen fremtid. Ibsens ”Et dukkehjem” vil derimot kunne få en ny (om enn noe uventet) aktualitet.

Britiske muslimer har heldigvis (foreløpig) ikke vunnet frem med sin drøm om et islamsk rike på britisk jord. Ingenting tyder imidlertid på at de vil legge drømmen på hylla, de vil bare fortsette å påvirke/presse på og vente til tiden er moden. Det viktigste for oss, her i Norge, er at det som skjer i Storbritannia også er sannsynlig at vil kunne hende her. Dette fordi Storbritannia står oss mye nærmere kulturelt sett enn f eks Iran. Det nærmest usannsynlige og utenkelige, kan derfor bli en realitet. Bortsett fra offentlige myndigheters (naive og misforståtte) tilpasning til muslimsk livsførsel, har vi (ennå) ikke merket annet til muslimsk samfunnspåvirkning enn forslag/krav om egne skoler og aldershjem for muslimer samt egne kvinnedrosjer. Konservative muslimske menn vil blant annet ikke la seg pleie av kvinner, som i Norge utgjør grunnstammen av sykehjemsansatte. Ved å gi etter for kravet om at muslimske menn kun skal bli pleiet av menn, nedvurderes samtidig norske kvinners posisjon som likestilte borgere. Det blir som å gå minst 150 år tilbake i tiden, den gang kvinners yrkesdeltakelse ble sett ned på av de bemidlede klasser. I så fall vil kanskje også Camilla Colletts ”Amtmandens døtre” få ny aktualitet?

Dersom noen innbiller seg at et forbud mot hijab, burka og/eller niqab er tilstrekkelig for å stanse den islamske samfunnspåvirkningen, må de tro om igjen. Generelle forbud skaper som regel flere problemer enn de løser. Og holdninger forsvinner ikke med klesplaggene. Derimot forsterkes trassen, mistilliten og kanskje også hatet. Men norske myndigheter kan forlange at f eks moskeer blir underlagt samme krav til likestilling mellom kjønnene som Den norske kirke (krav om kvinnelige imamer, forbud mot kjønnssegregering i bønnerommet) og at skolen (det gjelder også eventuelle muslimskoler) står på kjønnsblandet undervisning og ikke gir etter for press fra muslimske foreldre. Enn videre at det ikke blir gjort særlige tilpasninger på norske sykehus og alderhjem til muslimske menns reaksjonære kvinnesyn. Det vil ikke være mer respektløst overfor dem enn det motsatte vil være overfor de kvinnelige ansatte. Likestillingsloven bør i så måte stå himmelhøyt hevet over muslimske menns ringeakt for kvinners samfunnsinnsats.

Den alminneligste form for menneskelig samvær er (historisk sett) ikke fred og fordragelighet, men konflikt og krig. Det er ikke lenger enn tre generasjoner at også fredelige Norge var okkupert av en krigsmakt. I nyere tid har vi sett Jugoslavia gå i oppløsning og blitt sønderrevet av etniske konflikter, basert på religiøs tilhørighet; kristne mot muslimer. Og Storbritannia har langt fra lagt konflikten i Nord-Irland (katolikker mot protestanter) bak seg, selv om det ikke lenger skrives så mye om den i norske aviser. Belfast er stykket opp i henholdsvis katolsk dominerte og protestantiske boområder, skilt fra hverandre med høye murer toppet med piggtråd. Teoretisk sett kan det derfor også oppstå en konflikt mellom etniske eller religiøse grupper i Norge, dersom motsetningene mellom dem blir store nok.

Dette siste er forhåpentligvis et skrekkscenario som aldri vil komme til virkelighet. Det er imidlertid en vekker med tanke på at vårt demokratiske og likestilte samfunnssystem for tiden er satt under press. Ikke utenfra, men innenfra. Fra menn som ikke aksepterer kvinner som likeverdige med seg selv. At norske menn (foreløpig) kanskje ikke tar trusselen så tungt får så være, men vi, som kvinner, kan vi virkelig ta sjansen på å la være?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011678

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kveldens dummeste replikk falt da gemalen skulle se etter ferskt pinnekjøtt. Han ville ikke ha frossent. Det viser bare hvor lite han egentlig vet om mat – og vin – til tross for at han gjerne liker å foregi seg for å vite det meste.

For hva er egentlig pinnekjøtt – hvis ikke trevler fra en gammel sau, saltet til det usmakelige og hengt opp til tørk med vrangsiden ned? Og for å få liv i djevelskapen må man vanne ut og koke i timevis, stikk omvendt prosedyre av tilberedelsen av ferske råvarer.

Pinnekjøtt er ikke mat. Pinnekjøtt er en overlevelsesstrategi oppfunnet av vestlendinger århundrer før Bergensbanen kom i drift og fikk tilfraktet ferske forsyninger. Ikke nevn sjøveien. De fleste bergensere husker hva som skjedde den gang et skip la til i Bjørgvin.

Pinnekjøtt kan derfor til nød kalles krisemat. Og krisemat skal jo oppbevares med tanke på både trangere tider og plutselige oppståtte kriser. Det kan med andre ord ikke spille noen rolle hvorvidt det oppbevares i eller utenfor fryseren, pinnekjøttet er oppdratt til begge deler og lar seg ikke affisere av verken det ene eller det andre. Slik sett er pinnekjøtt like rigid som de andre stivpinnene – og kanskje derav navnet?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577657

 http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=592667

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med all fare for å generalisere vil jeg sette fingeren på en vesensforskjell mellom tradisjonell etnisk norsk ungdoms og muslimske tenåringsgutters forhold til fusk og løgn. Alle kan de til tider både fuske og fare med løgn, men det er bare muslimske unge gutter som blånekter selv overfor autoriteter som lærer, rektor, påtalemyndighet, dommer. I motsetning til norsk ungdom, som etter noe press bryter sammen og tilstår, står muslimske tenåringsgutter hardnakket på sitt, selv om de konkrete bevisene tilsier at de snakker usant. Hvorfor denne forskjellen?

Jeg er blitt fortalt at muslimsk ungdom (generelt) er langt mer redde for reaksjonene og de derpå følgende sanksjoner på hjemmebane enn hva som kan forventes fra det offentlige Norge. Uansett om de har rett i dette eller ikke; hva gir en slik holdning uttrykk for? Er det den tradisjonelle klanstenkningen som slår igjennom? Betyr familien og slekten alt og samfunnet utenfor ingenting? Og, ikke minst, hva vil slike holdninger, dersom de blir langt vanligere enn de er i dag, føre til på sikt? Hvilket samfunn er vi da på vei mot?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011541

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019490

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019460

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er julekaken over alle julekaker. Som det går frem av oppskriften, så inneholder den de fleste av julens ingredienser. Den både lukter og smaker av god gammeldags julestemning og én bit er heldigvis nok – så mektig er den.

Til tross for den lange listen med ingredienser er kaken meget enkel å lage. Men bemerk steketiden – 3 timer – man må beregne god tid på å få prosjektet i havn. Dessuten må kaken lages i god tid før jul. Den trenger tid til å modnes, minst et par, tre uker godt innpakket i kjøleskapet. Det er med andre ord ingen tid å miste. Man bør begynne nå og ikke senere enn primo desember.

225 g smør

225 g sukker

2 ss sirup

4 egg

226 g hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts nellik

1 ts ingefær

1 ts kardemomme

¼ ts kanel

¼ ts muskat

500 g rosiner

100 g sukat

100 g apsikat

40 g cocktailbær

100 g valnøtter

1 plate kokesjokolade

Revet skall av 1 sitron

Revet skall av 1 appelsin

1 dl whisky

Hakk og bland alle ingrediensene, bortsett fra whiskyen, i en bolle. Ha over i en kakeform. Stekes ved 150 ˚ i ca 3 timer. Dekk eventuelt til med bakepapir mot slutten av steketiden, dersom den blir for mørk. Stikk i den med en tynn pinne (strikkepinne). Den er ferdig når det ikke henger noe deig ved.

Dynkes med whisky, når avkjølt. Bruk eventuelt en tynn strikkepinne til å lage mange små hull i kaken.

Dekkes eventuelt med sjokoladeglasur rett før servering – hvit eller mørk etter egen smak. Hvit glasur er den tradisjonelle, men den mørke smaker mindre søtt.  Og man kan godt la hele glasuren fare og heller unne seg et lite glass portvin eller sherry til kaken. Gløgg fungerer også utmerket godt til.

DD

 http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=10011420

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kan lett bli konklusjonen, dersom alle bønder skal straffes fordi noen av dem ikke klarer av jobben sin som bonde. Jeg vil anta at de fleste (bortsett fra Ap) synes det vil være for dumt. Det bør finnes andre måter å gå frem på. Det samme bør også gjelde oppdrettere av pelsdyr.

Det at noen oppdrettere vanskjøtter dyrene sine, bør ikke kvalifisere for at hele næringen skal forbys. Derimot bør det utvilsomt bli enklere å få luket ut dem som ikke opprettholder den fornødne standard. I første omgang med jevnlig tilsyn og oppfølging. Dernest med forbud mot dyrehold.

Det siste synes vanskelig i dagens Norge. Personlig kjenner jeg til en bonde som er blitt anmeldt flere ganger for mislighold av dyrene sine. Selv om de har dødd av både mat- og vannmangel fortsetter han dyreholdet som om ingenting har hendt. Det snakkes mye lokalt om at han burde vært fratatt retten til å ha dyr, men ingenting skjer. Bortsett fra at enda flere dyr (sannsynligvis) kommer til å gå en pinefull død i møte. Denne bonden burde vært stoppet for lengst. Men hvor er de som har makt til å gjøre det?

Jeg misliker tanken på at dyr blir vanskjøttet. Det gjelder så vel sau som trasker ute, helt uten tilsyn, i vær og vind, som høner som står som sild i tønne i trange bur og kuer som aldri slippes ut for å gresse på en grønn eng. Likevel spiser jeg både får i kål, kyllingfilet og biff med noenlunde god appetitt. Og jeg elsker den sorte skinnjakken min med det fine trange skinnskjørtet til. Hva plaggene er laget av? Kalv eller okse. Bør også oppdrett av kalveskinn forbys?

Til syvende og sist er det vi som forbrukere som sitter med makten. Uten kjøpere og konsumenter, ingen produksjon. Dersom vi virkelig mener alvor med at dyr ikke bør ales opp for kjøttets og/eller pelsens skyld, bør vi slutte å kjøpe egg, biff og skinnjakke med minkkrave. Hvalfangere og selfangere har stort sett måttet legge opp som følge av endringer i konsumentenes holdning til fangstmetodene. Samme vei synes også oppdrettere av (ville) dyr vi bare holder for pelsens skyld, som f eks rev og mink. Færre og færre land satser på det, hva enten reglene er blitt for strenge eller kjøperne blir færre. Vi skal vel saktens klare å overleve uten minkpels, men hva med frokostegget? Hva kommer først; hensynet til høna eller egget?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019459

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019194

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynner å bli en stund siden kjøp og salg av sex ble forbudt i Norge. og sannsynligvis går trafikken igjen som normalt, mer eller mindre åpenlyst. For de aller fleste, inkludert lovens håndhevere, synes nok loven er for dum. Uansett har de langt viktigere ting å holde på med.

Av og til hører vi likevel på nyhetene om at en mann er blitt tatt på fersken og bøtelagt på stedet. Kvinnen derimot, hører vi ingenting om. Dette fordi det ikke er ulovlig å selge sex, bare (utrolig nok) å kjøpe den. I vårt ellers så likestilte samfunn behandles kvinner i så måte forskjellig. Hva som ligger til grunn for forskjellsbehandlingen vet jeg imidlertid ikke. Men jeg innbiller meg at man i denne sammenheng ser på kvinnen som et (stakkarslig) offer. Underforstått at hun aldri ville ha solgt kroppen sin, dersom hun hadde stått foran et reelt valg.

Fattigdom og manglende utdannelse er imidlertid ikke hele forklaringen på at kvinner velger eller blir nødt til å velge prostitusjon som yrke. Dette fordi ikke alle fattige kvinner prostituerer seg – og, ikke minst, mange kvinner hvis økonomi ikke er noe problem, lever i praksis som prostituerte, f eks ved å la seg understøtte av en eller flere økonomisk holdne menn. Ungdom, skjønnhet og tilbud om sex byttes mot penger og (av og til også) sosial status. Uansett om man opptrer som såkalt ”arm candy” eller gateprostituert, blir det bare handel ved kontant betaling.

I denne forskjellsbehandlingen ligger også en umyndiggjøring av kvinner, en forståelse av at ikke alle kvinner er i stand til å foreta egne valg og at hun ikke kan lastes for sine feilvalg. I så fall hadde det heller ikke vært lov til å selge sex. Alternativt hadde ikke kjøp og salv av sex blitt sett på som noe problem. Underforstått at handelen er inngått mellom to likeverdige parter og derfor gyldig. En tilsvarende umyndiggjøring av kvinner finner faktisk også sted når kvinner sendes til krisehjem mens mannen går fri til å bevege seg fritt rundt i samfunnet. For å beskytte henne, settes hun på sidelinjen. Når det gjelder all annen kriminalitet enn vold mot kvinner, settes gjerningsmannen i fengsel, ikke ofrene.

Kvinner i Norge ser helst på seg selv som frie og likestilte. Men så lenge vi ikke blir stilt til ansvar for våre egne handlinger på lik linje som menn eller ikke har samme rettsbeskyttelse som menn, er vi i praksis fremdeles ikke likestilte. Det er fortsatt et (langt) stykke vei å gå!

DD

 http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=10019468

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10019462

Tips oss hvis dette innlegget er upassende