Utroskap – hva er det? Det spørs hva vi skal relatere den til: Gud, samfunn, arbeidsplass, familie, parforholdet eller en selv og ens egensamvittighet. Avhengig av utgangspunktet, vil svarene naturlig nok variere.

 

Jeg velger å hoppe over både guder, samfunn og det meste av slekta og heller konsentrere meg om parforholdet og min egen samvittighet. Bare sånn for enkelthets skyld. Slik at vi ikke forkludrer det altfor mye til.

 

Når folk flest snakker om utroskap i et parforhold, tenker de som regel på seksuell utroskap. Om partneren føler seg åndelig tiltrukket av en tredje person, betegnes ikke dette som utroskap, så lenge vedkommende holder kjeft og ellers gjør sin plikt. Det samme kan for så vidt sies om seksuell utroskap – så lenge den ikke blir oppdaget, har den nærmest ikke funnet sted. Bevisene pleier imidlertid å være langt mer håndfaste i førstnevnte enn i sistnevnte tilfelle.

 

Spiller det egentlig noen rolle at kjæresten drømmer om og lengter etter en annen, mens han holder på med deg? Du kan jo aldri vite. Vel, kan du ha dine mistanker, hvis han begynner å hviske andre navn i søvne eller virker særdeles åndsfraværende, men visshet får du likevel aldri.

 

Med dette kommer vi inn på individet og ens egen samvittighet. Hvor viktig er det for et individ å være i pakt med seg selv? Er det å ha et seksuelt forhold til en annen enn sin egen partner å sammenligne med øvrige fysiske funksjoner, som det å spise og gå på do? I vår kultur vil de fleste si et definitivt nei, selv om enkelte innerst inne ikke mener det.

 

Men hva så med den åndelige utroskapen? Hvis ens følelser og tilhørighet er så inderlig forbundet med en annen person enn hun som er din partner – blir det utroskap mot ditt eget jeg å fortsette i parforholdet? Og hvor lenge kan man fungere som et helt menneske, når samvittigheten er splittet på flere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende