De politiske ungdomspartier skal diskutere miljøvern og har i den forbindelse gjort som sine moderpartier; unnlatt å invitere Frp. Som vanlig sutrer både medlemmer og tilhengere over å bli skjøvet ut i kulden og hevder påståelig at det ikke kan bli noen reell debatt, hvis ikke alle kan få være med.

Mon det. Men jeg har en følelse av at å invitere Frp til en miljøvernkonferanse, blir som å invitere ateisten til en konferanse om religion, der de religiøse retningene skal søke sammen for å finne et felles grunnlag for sitt forhold til Gud. Det er bare en liten hake ved det. Frp tror ikke på Gud, mens alle de andre har innsett at vi har et forurensningsproblem og søker å finne en felles plattform for å treffe de fornødne tiltakene.

Å invitere Frp til en miljøvernkonferanse, blir som å ta det hele forfra nok en gang. Finnes Gud? Ja eller nei? Det kan for så vidt være et interessant spørsmål, i og for seg. Men ikke hvis spørsmålet skal stilles for hver gang det skal bevilges penger til oppusning av eksisterende kirkebygg. Eller hva mener ateistene?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De våknet opp – midt på natten – av et forferdelig kvinneskrik, lyder den dramatiske avisoverskriften. Det første som slår meg er følgende; hvordan i all verden kunne de vite at det virkelig var en kvinne som skrek og ikke bare en mann i falsett?

Det andre som slår meg er; hva ligger i betydningen kvinneskrik? Hvilke assosiasjoner inngir dette ordet oss med? Jeg har nemlig våknet midt på natten uttallige ganger som følge av ungeskrik og det er i hvert fall entydig negativt. Det er mer sånn – kan ikke noen få stoppet kjeften på den drittungen, slik at det går an å få sove her? Helt annerledes med barnegråt, som vekker morsinstinktet hos selv den mest innbitte grinebiter og får følelsene våre til å flomme over i medlidenhet og hjertevarme.

Kvinnerop er mer nøytralt. Hvorfor roper hun egentlig? Kan noen fortelle meg det? Det blir i hvert fall ikke noe rekordsalg ut av det, ordet er altfor lite tabloid. Det er langt mer spenst over et kvinnehyl, som gir assosiasjoner til både kosteskaft og heftige netter på Blokksberg. Kvinnebråk og kvinneståk er det derimot kvinnegruppa Ottar som står for – med andre ord, overhodet ingenting å bry seg om.

Kvinneskrik er etter min oppfatning mer å forstå som kvinneglam. Og ordet kvinneglam gir øyeblikkelige assosiasjoner til en mann som ikke har kontroll på kjerringa si. Og det får meg til å tenke; hvorfor i all verden kan han ikke få henne til å holde kjeft, slik at det går an å få sove her?

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Send oss ditt beste sommerbilde. Lesernes egne sommerbilder. Alle publikasjoner med respekt for seg selv oppfordrer sine lesere til å finne frem digitalkameraet og knipse i vei under foregivende av å skulle kåre sommerens aller beste bilde.  

Og hva får vi se? Kolonier av ekle småunger med snørr under nesa og resten av trynet klint inn med alt fra leverpostei og makrell i tomat til sjokoladepålegg og peanøttsmør. Og naturligvis is i bøtter og spann.

Hva i all verden er så sjarmerende med en klisset drittunge, tilklint av alskens klebrige væsker? Udelikat og ekkelt, ville jeg si. Kunne ikke mora i det minste tørket bort det aller verste før fotograferingen?

Før i tiden var det helt annerledes. Da ble ungene vasket og kjemmet og iført sin peneste stas før de ble sendt til fotografen under trussel om juling, hvis de ikke stod skolerett med ansiktet preget av alvor og blikket festet med en blanding av ærefrykt og beundring rett mot kameraet.

Jeg skal selvfølgelig ikke legge meg bort i andres smak og behag, men ærlig talt – hvem vil egentlig ha et bilde av en tilklint snørrunge hengende i glass og ramme på veggen over spisestuebordet? Ikke jeg. Ville du?

En fetter av Adolph?

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vis meg manken din og jeg skal fortelle deg hvor hen på den sosiale rangstige du befinner deg. For det er ikke bare klær som skaper folk. Frisyren bidrar til å sette kronen på verket, bokstavelig talt.

Sosial eksklusjon innebærer vel så mye selvekskludering som det å bli ekskludert fra et fellesskap. Det er ingen tilfeldighet at mange utøvende artister og kunstnere ser ut som de aldri har vært innom en frisersalong og betrakter børste og kam som sine personlige dødsfiender. For de vil for sitt bare liv ikke bli forvekslet med en sosialt veltilpasset person. Og bare for å være helt på den sikre siden, så lar de håret flagre og gro.

Og hva skjer med lett opposisjonelle gutter i slyngeladeren? Så fort de gjennomskuer at mor og far ikke er de autoritetspersoner som de en gang var, lar de håret vokse – som uttrykk for sin egen personlige og individuelle bevisstgjøring. Og de lar ikke lokkene falle før de må avtjene førstegangsplikten, hvis de da ikke nekter å la seg snaue og velger siviltjeneste i stedet.

Kort hår symboliserer makt. Langt hår avmakt. Ingen autoritetspersoner har langt hår, ikke en gang kvinner. Og det er antakelig derfor det finnes så få kvinner i styrerommene, de nekter simpelthen å kortklippe håret. Derav følger også at det er langt igjen til reell likestilling her i landet. Kvinnenes lange hår taler for seg selv.

Men det finnes da vitterlig kvinner med langt hår i norsk politikk og de har vel makt? Fantes, er et bedre uttrykk. For de varer ikke lenge. Se bare på Karita Bekkemellom. Etter hvert som håret ble blondere, krøllene mer rufsete, ble det mye preik om kjoler og svært lite snakk om politikk. Til slutt måtte hun gå. Og hva gjør hun nå? Reklamerer for diverse hårprodukter på Femi – TV!

Men hva med Sylvia Brustad? Hun har langt hår og befinner seg da fortsatt i norsk politikk? Kanskje i navnet, men aldri i gavnet. Og nå har selv hun omsider begynt å skjønne det vi andre har skjønt hele tiden, nemlig hvor hun egentlig hører hjemme; ved kjøkkenbenken. Det er unødvendig å si at hun ikke stiller til gjenvalg. De viltre krøllene har innhentet henne også.

Hvis noen innbiller seg at dette er noe jeg bare dikter opp, så kan jeg fortelle at det er det langt ifra. Som ung student – det er vel unødvendig å si langhåret – leste jeg en lignende artikkel skrevet av en amerikansk sosiolog som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på. Og siden jeg naturlig nok hadde begrenset med midler tenkte jeg i mitt stille sinn; heller øl enn krøll!

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hender jeg slenger med leppa i Aftenposten også. Uten beskyttelse av nick name, men under fullt navn og adresse. Så det hender rett som det er at det kommer en telefon – ikke bare ubehagelige, heldigvis.

Noen ganger blir innlegget mitt imøtegått. Og det er greit. Egger man til debatt, må man tåle å få svar på tiltale. Men her forleden opplevde jeg noe som jeg aldri tidligere er blitt utsatt for i Aftenpostens papirutgave; et realt angrep på meg som person, der jeg fikk mitt pass påskrevet og vel så det, samtidig som jeg ble tillagt meninger og politiske sympatier som er så langt fra mine egne som de kan få blitt.

Ingen moderatorknapp for å rope varsku her. Sannsynligvis ingen mulighet for å slå tilbake, det er vel tvilsomt om Aftenposten vil sette i gang en cat fight light mellom to (relativt) ukjente tupper. Det er  nok bare å heve seg over hele greia og håpe på at alle andre som leser innlegget gjennomskuer kjerringa som det tåpelige og lett imbesile fruentimmeret hun fremstår som.

Takke meg til VGB –  med mulighet for direkte tilbakemeldinger og snedige personangrep, forkledd som smiger og ros. Jeg skal foreløpig avstå fra å klage til Aftenpostens sjefsredaktør, men de bør kanskje vurdere å rekruttere sine fremtidige sommervikarer fra moderatorteamet i VGB.

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De rike blir stadig rikere og de fattige henger snart ikke med, synes å ha blitt en av de utvalgte sannheter sånn i passelig god tid før kommende stortingsvalg. Løsningen ligger som vanlig i sosial utjevning, hva nå enn som måtte ligge i dette begrepet.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, må man enten gjøre som Robin Hood – ta fra de rike og gi til de fattige – eller som arabiske oljesjeiker – tømme oljebrønnene for friske kontanter og dele flust ut til hele den norske allmue. Kanskje skulle man også kalle det for borgerlønn, fordi vi fortjener det?

Det er imidlertid (minst) ett aspekt man aldri nevner og det er i hvilken grad vi som ikke har så mange verdier, materielt sett, ønsker å skaffe oss flere. Hva om vi ikke ønsker oss hytte på fjellet og båt ved sjøen, rask bil og representativ kone, tenk om vi synes det blir litt for mye mas? Tenk om vi rett og slett trives med å ha minst mulig?

Og en ting til. Hva om noen av oss synes det er helt greit at noen prioriterer å jobbe til alle døgnets tider for å samle gull og mammon, hva om noen av oss faktisk unner dem det? Mennesker er individer. Mennesker har ulike behov. Og ikke alle er misunnelige på naboen. Når skal de som hyler om sosial utjevning skjønne det?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først stakk vepsen

Deretter stakk den

Så stakk jeg

Stikk den!

Lek med Ord, DD 2008

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stay Behind er navnet på beredskapsgruppen som ble opprettet noen år etter den 2. verdenskrig. Som navnet antyder var gruppen ment å skulle bli tilbake i Norge, i tilfelle krisetider, for å sørge for nødvendig etterretning og sabotasje.

Om slike grupper eksisterer i dag vet jeg ikke, men uttrykket stay behind har i alle fall fått en ny og moderne betydning, men nå som left behind – etterlatt – ikke av egen fri vilje, men i henhold til Guds vilje.

Uttrykket er (selvfølgelig) oppstått i amerikanske nyreligiøse grupperinger, der troen på en snarlig dommedag er høyst reell. De utvalgte vil bli forfremmet til herligheten, mens resten av oss må bli igjen på jorden. Nettstedet www.youvebeenleftbehind.com tilbyr i den forbindelse å informere venner og slektninger, som på grunn av skjørlevnet eller mangel på religiøs overbevisning må bli igjen på jorden, om hva det plutselige forsvinningsnummeret skyldes.

Selv ser jeg frem til Dommedag med stor glede. Vi er allerede noen milliarder for mange på jorden og vil noen forsvinne frivillig, så mer enn gjerne for meg. Det ideelle antall mennesker på jorden skal visstnok være en milliard. Noen millioner amerikanere og noen forskrudde europeere vil således likevel bare utgjøre en dråpe i havet.

Andre nettsteder har selvfølgelig hengt seg på dommedagsideen, deriblant et sted som tilbyr tilsyn med de forfremmedes (forsvunnedes) kjæledyr. Dyrepasserne er alle sammen overbeviste ateister. De er nemlig garantert å ikke bli forfremmet til herligheten. Litt av et paradoks; til syvende og sist er ateisten den eneste man kan stole på. 100 pst.

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Spørreundersøkelser viser at så mye som 80 pst av Oslos innbyggere ønsker de utenlandske tiggerne fjernet fra bykjernen. Tiggerne oppleves som sjenerende og til dels pågående og som sådan lite flatterende for hovedstaden.

Likevel har ingen lov maktet å fjerne dem. Det finnes ingen hjemmel for å forvise dem. De har like mye rett til å ferdes rundt i byen som alle vi andre, så lenge de opptrer innenfor lovens rammer og ikke overskrider turistvisumet på 3 måneder. Alt dette vet tiggerne. For de er profesjonelle tiggere fra Romania. Profesjonelle i den forstand at flere familier samarbeider og de vet nøyaktig hva de driver med.

Et resultat av fri flyt over landegrensene, sier de som forstår seg på slikt. Dette må vi bare tåle. Og vi må vel det. For egentlig er det vår egen skyld at tiggerne strømmer til Oslo i snart like stort omfang som muslimer strømmer til Mekka. Hadde vår giverglede vært negativ, hadde de funnet et annet og mer lukrativt sted å tigge.

For markedsmekanismene fungerer like mye blant tiggere som hos andre næringsdrivende. Det er bare tilbud og etterspørsel som gjelder. Jeg har selv vært i Romania, i tiggernes hjemland, og ikke møtt en eneste tigger. Hvorfor ikke? Fordi det ikke er noe marked for dem. Slik også med mesteparten av kontinentet. Det er ingen steder som i Oslo man finner tiggere i like stort omfang og konsentrasjon. Og det skyldes utelukkende en ting: Oslo-borgernes varme hjerte og store giverglede!

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hundrevis av ikke-vestlige barn nektes gjenforening med sine foreldre fordi disse tjener for lite til å kunne forsørge dem i Norge. Dette er ikke til barnas beste, hevdes det, underforstått at barna bør få komme til Norge på tross av foreldrenes bedrøvelige økonomi.

Det hadde for så vidt ikke gjort noe, hvis det bare hadde dreid seg om noen få tusen unger. Da kunne nok staten bare gått inn som medforsørger. Men hva med resten av milliarden med fattige barn? Blir det ikke litt urettferdig mot dem? Burde ikke de også få muligheten til å oppleve en levestandard som er en  velferdsstat verdig?

Hvorfor ikke heller snu på flisa? Kanskje skulle en eller begge foreldre heller vende tilbake til sitt hjemland og selv tatt seg av sine barn? Kanskje det faktisk hadde vært til barnas egentlige beste, til tross for en betydelig lavere materiell standard? Det er ikke alltid at en velmenende holdning er nok. Noen ganger må man ta vett og forstand i bruk også.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende