Spørsmålet har igjen fått ny aktualitet, etter at Obama er blitt valgt til ny president i USA, til tross for sin mørke hudfarge. For det var lenge uvisst om amerikanere flest ville ture stemme på ham, siden han var en av ”dem” og ikke ”oss” og kanskje ikke like trofast mot tradisjonelle amerikanske verdier som en vaskekte hvit mann med europeiske aner.

 

Obama ble vurdert som om han skulle være en innvandrer, selv om han ikke hadde vandret inn noe som helst sted, men tvert i mot både er født, oppvokst og fremdeles bosatt i USA. Jeg har det samme forholdet til Norge, født, oppvokst og bosatt, men likevel ikke fullt ut akseptert som fullverdig borger. Hvorfor det egentlig?

 

Min far er utenlandsk. Og da hjelper det ikke om min mor er så vaskekte norsk som noen, med aner tilbake til Harald Hårfagre, eller snakker klingende nordlandsdialekt og serverer koketorsk og fårikål like tilforlatelig som om det skulle være pizza grandiosa.

 

Min far var også av den rastløse typen som stakk av etter relativt kort tid. Også jeg ble stort sett oppdratt av mor og mormor. Men det hadde ingen betydning for min tilsynelatende eksotiske eksistens. Navnet røpet meg, jeg bar min fars etternavn. Og det var mer enn nok til at min barndom ble krydret med de forunderligste spørsmål. Fra alt om hva jeg syntes om Norge, til hvordan jeg likte maten. Og det ble påpekt hvor flink jeg var til å snakke norsk, skjønt de ivrigste forståsegpåerne likevel kunne ane et snev av aksent.

 

Så rare voksne er, tenkte jeg i mitt stille, barnlige sinn. Så veldig fokusert de er på å påpeke annerledeshet, i stedet for å akseptere forskjeller. I voksen alder har jeg til og med blitt utstyrt med en slags identitet, i form av betegnelsen andregenerasjons innvandrer, hva nå enn det skal  bety. Og hva med mine barn? Er de tredjegenerasjons innvandrere? Og når skal vi eventuelt bli akseptert som bofaste?

 

Jeg betrakter meg likevel som heldig. Verken språk eller utseende røper meg. Og navnet ble jeg kvitt ved første ekteskapsinngåelse. Men hva med alle utenlandsadopterte, hvis utseende røper deres afrikanske og asiatiske opphav? Skal de betraktes som førstegenerasjonsinnvandrere, selv om de ikke har andre kulturelle holdepunkter enn den norske?

 

Til sist, men ikke minst, hva med barn av reelle innvandrere og flyktninger, som er født og oppvokst i Norge og som planlegger å gifte seg og leve resten av sitt liv i Norge? Tidligere ble barn født utenfor ekteskap betegnet som ”uekte” barn. Denne betegnelsen er nå tatt ut av språkbruken, idet den ble oppfattet som stigmatiserende. Tenker ektefødte nordmenn noen sinne på at betegnelser som ”ikke-vestlig” og ”andregenerasjons” innvandrere oppleves som like stigmatiserende som ”uekte”?

 

 

 

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende