av
deathdealer in lørdag, mars 28th 2009 Lagret under:
bøker Stikkord:
deathdealer
Boken kom ut i 2008 og hadde sikkert gått meg hus forbi, hadde det ikke vært for en venninne som sa til meg: ”Denne boka må du bare lese. Den er kjempebra!” Og jeg skjønner hva hun mente. For vi kommer fra samme oppvekstmiljø, derfor fant hun sannsynligvis det samme som jeg; gjenkjennelse.
Mitt første møte med Vigdis Hjort fant sted i 1987, da ”Drama med Hilde” ble gitt ut av Bokklubben Nye Bøker. Og jeg fant gjenkjennelse allerede da. Hilde Bøe, en selvsentrert kvinne i slutten av 20-årene, var rett og slett en parodi på meg selv. Begge kunne vi få totalt sammenbrudd av å oppdage, en halv time før gjestenes ankomst, at det manglet en serviett, at vi ble nødt til å finne frem en som ikke matchet de andre. For meg var dette nok til at selskapet ble spolert allerede før det var begynt.
Så skiltes våre veier. Det ble jobb, karriere, videreutdannelse og faglitteratur og enda mer faglitteratur på meg, hvis jeg ikke leste høyt for ungene mine og da gikk det mer i ”Den vesle vampyren” og ”Ringenes herre” enn i norsk samtidslitteratur. Jeg gikk helt sikkert glipp av mye. Men det nytter ikke å angre på det nå.
Så møttes vi igjen, 22 år senere. Denne gangen i ”Tredje person entall”. Og jeg oppdaget til min store glede at kjemien stemmer fremdeles. For det er mitt oppvekstmiljø i et såkalt pent strøk utenfor Oslo sentrum, men ikke drabantby, Vigdis Hjort skildrer. Tove Nilsen har alltid vært for gammel til å treffe helt.. Dessuten kom hun fra Bøler og tilhørte arbeiderklassen. Lars Saabye Christensen var gutt og bodde på Frogner. Og jeg kunne knapt synge rent da Beatles kom. Jeg hadde aldri noe forhold til dem. Jeg gikk rett over i Pink Floyd og Deep Purple.
Vigdis Hjort er derimot et vittig, men samtidig dypt seriøst talerør for oss jenter som vokste opp på 1960- og 1970-tallet, vi som skulle ta utdannelse og bli til noe, i motsetning til våre mødre som forble i heimen. Men selv om vi ble oppmuntret til selvstendighet, var det likevel en selvstedighet begrenset av middelklassens konvensjonelle syn på kvinnerollen. Den var ikke etablert på nytt, selv om vi kunne skilte med et mellomfag i fransk. Og vi kom derfor aldri lenger på karrierestigen enn til en underbetalt sekretærjobb på ett eller annet trivielt kontor.
For vi skulle også gifte oss, få barn og sette familien først, når det kom til stykket. Det var forventet. Det var sånn det var og slik vi selv også trodde det skulle være. Selv gjorde jeg personlig ”skandale” da jeg lot ektemannen være alene med to småunger og dro med en venninne på en 14-dagers tur til Italia. Jeg sier ikke heisatur, for det kulturelle aspektet var ikke bare et alibi, selv om det ble stadig tyngre å komme seg opp om morgenen. Men ut fra datidens oppfatning, kunne jeg like gjerne ha søkt og fått innvilget skilsmisse på stedet. Det var ganske enkelt ikke slik en omsorgsfull og ansvarlig småbarnsmor oppførte seg. Vi visste ikke en gang hva ”spa” var.
Jeg har levd mesteparten av livet med å skulle forsøke å bryte ut av roller, en følge av kjønn og stand, som jeg bare er blitt tildelt – roller jeg ønsker eller kan identifisere meg med, roller jeg ikke vil ha. Og det er dette Vigdis Hjort pirker borti i sin siste roman på sin sedvanlige selvironiske, distanserte måte. For hun går ikke i dybden, selv om boken er full av detaljer som i hvert fall hos meg bringer frem glemte minner. Jeg trodde for eksempel at det bare var min søster og jeg som trædde strømpebukser på hodet når vi lekte at vi hadde langt hår. Og honoraret for et innlegg i aviser og ukeblader var faktisk kr 25,- på 1970-tallet. Verken mer eller mindre.
Men hvorfor skal alt traumatiseres? Må vi alle bli psykologmat? Er det ikke greit å holde en viss avstand også til det som fort kan oppfattes som vanskelig? For meg holder det – i hvert fall foreløpig – å få presentert stoffet på en armlengdes avstand, i tredje person entall.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
av 39 lesere
