Verdens helseorganisasjon (WHO) er for tiden mindre bekymret for sultne barn i Afrika enn de er for overvektige menn, kvinner og barn i den øvrige del av verden. Det finnes nå flere overvektige enn undervektige personer i verden og vektkurven raser oppover med en slik fart at WHO ikke nøler med å karakterisere utviklingen som en fedmeepidemi.

 

Overvekt kan – som de fleste av oss sikkert har hørt til det kjedsommelige – føre til diabetes, hjerte- og karsykdommer. Sikkert en rekke andre sykdommer også. Det ene henger vel ofte sammen med det andre.

 

Hvorfor blir det stadig flere overvektige? Svaret er meget enkelt. Økonomisk vekst har ført til at langt flere mennesker – særlig i Asia – har fått råd til å ta del i velferdsgodene og det har hittil vært ensbetydende med å anlegge en vestlig livsstil. Katie Melhua synger om alle syklene i Beijing. Jeg var der i sommer, men syklene var nå byttet inn i millioner av biler. Ingen kineser går eller sykler, hvis han kan kjøre bil. Ingen inder heller, for den saks skyld. Bil er synonymt med rikdom, sykkel med fattigdom. Og de ser rart på deg, når du forteller dem at her sykler vi eller går til jobben for helsens skyld.

 

For mye fet og søt mat, kombinert med for lite fysisk aktivitet, viser seg å være en livsfarlig kombinasjon. Dette vet vi. Særlig i Norge som er et såpass opplyst land. Hvorfor øker derfor antall overvektige også her? Hvorfor tilpasser man ikke ganske enkelt energitilførselen etter energibehovet? Det er lett å måle. Enkelt å regulere, men akk så vanskelig.

 

Kanskje overvekt – på samme måte som undervekt – også sitter mellom ørene? Kanskje er andel nordmenn som har problemer med mat langt større enn vi umiddelbart tenker på? Jeg vil ikke undres om det i løpet av få år vil komme nye definisjoner av hva som skal betegnes som spiseforstyrrelser!

 

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende