http://rettfralevvra.vgb.no/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vanligvis utføres ikke unødvendige operasjoner på norske sykehus. I hvert fall ikke med vilje og overlegg. I så måte har keisersnittene fulgt sin egen spesielle utvikling, der det i stadig større grad er kvinnen selv som bestemmer hvorvidt hun skal la seg forløse på naturlig vis eller ved hjelp av keisersnitt. Og der keisersnittet fremstår som det gunstigste alternativet, både med hensyn til smerter, fysisk påvirkning og psykisk belastning, enda det som regel er stikk motsatt. For i motsetning til keisersnittet, som er et kirurgisk inngrep – med alle de komplikasjoner det kan medføre – er kvinnekroppen tross alt innrettet på å skulle sette barn til verden.

Kvinnens underliggende årsak for å velge keisersnitt fremfor naturlig fødsel behøver slett ikke være frykten for smerter, men snarere heller redselen for å miste figuren. I vår kroppsfikserte tid kan ingen kvinne med respekt for sin egen kropp la den sjaskes til og forfalle som følge av en barnefødsel. Hengebuk er like avskyelig som upussede tenner og hår under armene. Keisersnittene kan rett og slett være kosmetisk begrunnet og må derfor behandles deretter – som kosmetisk kirurgi.

De færreste får utført kosmetisk kirurgi på det offentliges bekostning. De fleste som legger seg under kniven for å fikse på utseendet må bekoste dette selv. Forslaget om at kvinner som tilsynelatende ønsker å få utført keisersnitt kun av kosmetiske grunner må betale dette selv,  bør derfor ikke forkastes før det er blitt gjenstand for vurdering. Helsebudsjettet er tross alt en av de største utgiftspostene på statsbudsjettet og hvert år gjenstand for tøffe prioriteringer. Mot et slikt bakteppe er bruk av kosmetisk begrunnete keisersnitt noe av det første som bør skjæres ut av budsjettet.

Argumentet om at dette i så fall vil begunstige kvinner som har råd til å betale for seg holder ikke. Rike kvinner vil alltid ha råd til å betale for seg. Rike kvinner får fikset hår, negler, hud, pupper, lår, buk, rumpe, hake, nese, lepper hver eneste dag uten at det dermed gjøres anskrik om at det er urettferdig at mindre velstående kvinner ikke har råd til å fikse noe som helst. Vi behøver således ikke frykte for noe todelt samfunn. Det er allerede lagdelt. Og hvem kan si at det er den keisersnittopererte kvinnen som sitter igjen med den beste fødselsopplevelsen? Selv har jeg født på begge vis, både med og uten keisersnitt. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt om igjen, hvis jeg kunne velge. Det er naturlig fødsel, en helt spesiell opplevelse og et minne for livet!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Spørsmålet er imidlertid: Hvor går grensen? Som ansatt i en bedrift, privat eller offentlig, står det meg virkelig fritt å gå mot deres ledelsesfilosofi, forskrifter og overordnedes ønsker og anbefalinger? Oppholdet på Vålerenga synes i så måte ikke å ha gagnet Gelius’ gangsyn, når han kan bruke (hellige) ritualer i tøyseformål og står frem på en slik måte at både han og hans kirkelige kolleger fremstår like latterlige som apekattene på det beryktede Apeberget.

Gelius har sin soleklare rett til å kritisere Den norske kirke, også ved å latterliggjøre den, men da må han også ta konsekvensene av sine handlinger. Ingen offentlig eller privat ansatt kan rakke ned på den institusjonen vedkommende er ansatt i og samtidig forvente å bli møtt med åpne armer og respekt. Ingen kan være toller om dagen og spritsmugler om natten. Det betyr selvfølgelig ikke at Gelius ikke kan ta imot alle syndere med åpne armer, men han bør ikke selv opptre på samme lavmål, ikke så lenge han har en posisjon og et rykte å ivareta. Det gjelder ikke bare prester, men også andre yrkesgrupper (lærer, politibetjent m fl) som har bred kontakt med andre mennesker i sitt yrke.

De fleste av oss har vel på ett eller annet tidspunkt opplevd å gå lei av jobben. Vi tror ikke på produktet, vil ikke pushe skitt på godtroende mennesker. Men vi undergraver ikke jobben innenfra, som en annen liten muldvarp, vi tar konsekvensen av vår manglende interesse ved å si opp jobben, på en grei og rederlig måte. Vi annonserer ikke en gang vår avgang over eteren, selv om vi hadde hatt mulighet til det, som midlertidig vikar ansatt i Østlandssendingen. Det vil være å tråkke over lojalitetsgrensen, den som indikerer hvorvidt man er en arbeidstaker til å stole på eller ikke. Som (tidligere) Ap-mann burde også Gelius vite at konfliktene tar man internt på kammerset, utad står vi urokkelig på Kirkens verdigrunnlag. Alternativt melder vi oss ut.

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011735

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011685

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Geert Wilders har blant annet hevdet at Koranen er en fascistisk krigsbok, som må forbys. I det tidligere så liberale Nederland er dette en uttalelse som nå befinner seg utenfor grensen av hva man kan si. Dette til tross for at alle muslimske stater er diktaturer og de såkalt hellige krigerne selv viser til Koranen som legitimt grunnlag for sine handlinger. Geert Wilders har således mer enn delvis dekning for sine uttalelser hva angår fascistisk og krigsbok – og kan således ikke anklages for annet enn at boken må forbys. Som mange andre frykter han konsekvensene av dens påvirkning på rabiate muslimer.

Enn videre har Geert Wilders uttalt at nesten alle terrorister er muslimer, selv om ikke alle muslimer er terrorister. Om han har rett i dette eller ikke, kan ganske enkelt verifiseres ved å telle antall terroranslag de siste årene og sjekke deres religiøse tilhørighet. Jeg for min del tror Geert Wilders har rett i det han sier, men skal det bli forbudt å si det høyt? Selv har han politibeskyttelse døgnet rundt på grunn av trusler, fra muslimer. Man frykter han skal ende opp slik som den nederlandske filmskaperen; drept på åpen gate.

Min teori at tiltalen er reist fordi nederlandske myndigheter ikke vil legge seg ut med islamske radikalister. De er redde for at Nederland skal komme med på listen over aktuelle terrormål. Sannsynligheten øker, dersom slike som Geert Wilders får lov til å slenge med leppa i tide og utide. Av allmennpreventive hensyn synes det således bedre (og sikkert også kortsiktig økonomisk sett billigere) å kneble slike som ham, fremfor å måtte øke trusselnivået hver gang en islamkritiker skulle finne på å ytre seg.

I flere generasjoner har vi levd med ideen om (full) ytringsfrihet som en av våre demokratiske rettigheter, en rettighet radikale islamister – og kanskje også muslimer flest – ikke setter like høyt. For dem synes respekt for ”overmakten” å være langt viktigere. Hvilket understrekes av det faktum at islamske stater i flere år har arbeidet aktivt for at FN skal vedta en resolusjon som forbyr ærekrenkelse av religioner. Dersom Geert Wilders blir dømt – dommen faller i november – er islamske terrorister, forkjempere og lobbyister kommet ett skritt lenger på vei mot sitt endelige mål: Å erstatte selvstendig individualisme med underdanig kollektivisme. Spørsmålet er imidlertid: Er det verdt det? Eller burde vi prøve å kjempe i mot?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10011676

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne friheten synes nå truet. Ikke alvorlig, men i det små. Men det er de små dryppene som er farlige. For da merker man ikke endringene før (det totale) tilbakeslaget er et faktum. Vår tids sterkeste trussel mot likestilling mellom kjønn og seksualitet er representert ved det kvinnesynet ikke-vestlige muslimske menn har brakt med seg til en rekke europeiske land og som de nå flere steder, blant annet i Storbritannia, føler seg mange og sterke nok til å forsøke å få gjennomslag for. Det er selvfølgelig deres (demokratiske) rett, men det er like selvfølgelig vår demokratiske rett å oppfordre feminister og demokratiforkjempere til å slå tusenfolds tilbake.

I intellektuelle kretser er muslimfrykt noe som angår alle andre, de uopplyste, de som ikke har vært på dannelsesreise og lært seg respekt for andres kultur og verdier. I iveren etter å fremstå som åpne og imøtekommende, glemmer (eller overser) de at respekten ikke er gjensidig. Det viser seg allerede ved første møte, der den muslimske jenta unngår å håndhilse på sin mannlige lærer og hennes far følger opp ved ikke å håndhilse på kvinnelige lærere. Det strider i mot alminnelig norsk folkeskikk, men litt “respekt”  for andre skikker må vi da vel kunne utvise?

Men det stopper ikke der. Flere skoler har av hensyn til muslimske jenter innført kjønnsdelt gymnastikkundervisning. De har opplevd at jentene blir holdt hjemme når gym og svømming står på timeplanen. I stedet for å presse foreldrene til å la jentene få delta, har de valgt minste motstands vei, nemlig å kjønnsdele klassene. Den samme ”toleranse” vises i forhold til obligatoriske ekskursjoner og klasseturer der muslimske jenter heller ikke får lov til å delta. Skolene tilpasser seg på denne måten et kvinnesyn som ellers ble utryddet i Norge på 1960-tallet.

Det samme gjelder Oslos svømmehaller, som også har tatt konsekvensene av at muslimske jenter og kvinner ikke kan kaste seg ut i vannet uten å beholde klærne på. Tidligere ble dette betraktet som uhygienisk. Nå anses det som viktigere å gi muslimske jenter svømmeundervisning. Og da får både hygiene og vårt vestlige syn på kvinnekroppen vike. Enkelte svømmehaller tilbyr også egne tider for muslimske jenter og kvinner, der ingen andre har adgang. I utgangspunktet sikkert en vennlig gest overfor målgruppen (eller et forsøk på å tjene penger på nye målgrupper), men også et signal om at kjønnssegregering er greit og (nok et) påskudd for konservative muslimske menn å holde sine kvinner unna steder der personer av begge kjønn oppholder seg.

Jeg er fullstendig klar over at islam er like mangslungen som kristendommen hva angår ortodoksi og livsstil. Dessverre er det ikke likestillingsaspektet som synes å vinne frem der nye stater antar islam som offisiell religion. Tvert i mot mister kvinner rettigheter de tidligere hadde, de umyndiggjøres og prisgis familiens mannlige overhode. De forsvinner ut av det offentlige rom og står i fare for å miste hodet, bokstavelig talt, dersom de skulle finne på å stikke det frem. Skrekkeksempelet er naturligvis Iran, men også enkelte tidligere sovjetrepublikker synes å gå samme veien. Det bør derfor være et alvorlig tankekors, både for vestlige kvinner og menn, at det ikke finnes en eneste demokratisk stat i verden med islam som offisiell religion.

En ting er hva som foregår i Iran og andre bakevjer, noe helt annet er hva som skjer her. Det som skjedde i Iran (muslimsk revolusjon), vil mange mene at aldri kan skje i Norge. Kan hende ikke, så lenge konservative muslimske menn er i mindretall, men hva om de blir mange nok? Hva om de setter makt bak sine krav om kvinners tilbaketrekning ved hjelp av demokratiske virkemidler, godt hjulpet av bakstreverske og erkekonservative etnisk norske menn som også mener at kvinners rettmessige plass er hjemme på sitt eget kjøkken? I England finnes det nå en rekke store bydeler – og også enkelte byer – som er dominert av muslimer. Fra noen av disse er det kommet forslag om lokalt styre, tuftet på sharia. Begrunnelsen er tilforlatelig nok; det er likevel bare muslimer som bor der, underforstått at muslimer foretrekker sharia, dersom de får velge fritt. Det vil imidlertid innebære at kvinner samtidig blir redusert til annenrangs borgere, uten selvstendig råderett over seg selv og sin egen fremtid. Ibsens ”Et dukkehjem” vil derimot kunne få en ny (om enn noe uventet) aktualitet.

Britiske muslimer har heldigvis (foreløpig) ikke vunnet frem med sin drøm om et islamsk rike på britisk jord. Ingenting tyder imidlertid på at de vil legge drømmen på hylla, de vil bare fortsette å påvirke/presse på og vente til tiden er moden. Det viktigste for oss, her i Norge, er at det som skjer i Storbritannia også er sannsynlig at vil kunne hende her. Dette fordi Storbritannia står oss mye nærmere kulturelt sett enn f eks Iran. Det nærmest usannsynlige og utenkelige, kan derfor bli en realitet. Bortsett fra offentlige myndigheters (naive og misforståtte) tilpasning til muslimsk livsførsel, har vi (ennå) ikke merket annet til muslimsk samfunnspåvirkning enn forslag/krav om egne skoler og aldershjem for muslimer samt egne kvinnedrosjer. Konservative muslimske menn vil blant annet ikke la seg pleie av kvinner, som i Norge utgjør grunnstammen av sykehjemsansatte. Ved å gi etter for kravet om at muslimske menn kun skal bli pleiet av menn, nedvurderes samtidig norske kvinners posisjon som likestilte borgere. Det blir som å gå minst 150 år tilbake i tiden, den gang kvinners yrkesdeltakelse ble sett ned på av de bemidlede klasser. I så fall vil kanskje også Camilla Colletts ”Amtmandens døtre” få ny aktualitet?

Dersom noen innbiller seg at et forbud mot hijab, burka og/eller niqab er tilstrekkelig for å stanse den islamske samfunnspåvirkningen, må de tro om igjen. Generelle forbud skaper som regel flere problemer enn de løser. Og holdninger forsvinner ikke med klesplaggene. Derimot forsterkes trassen, mistilliten og kanskje også hatet. Men norske myndigheter kan forlange at f eks moskeer blir underlagt samme krav til likestilling mellom kjønnene som Den norske kirke (krav om kvinnelige imamer, forbud mot kjønnssegregering i bønnerommet) og at skolen (det gjelder også eventuelle muslimskoler) står på kjønnsblandet undervisning og ikke gir etter for press fra muslimske foreldre. Enn videre at det ikke blir gjort særlige tilpasninger på norske sykehus og alderhjem til muslimske menns reaksjonære kvinnesyn. Det vil ikke være mer respektløst overfor dem enn det motsatte vil være overfor de kvinnelige ansatte. Likestillingsloven bør i så måte stå himmelhøyt hevet over muslimske menns ringeakt for kvinners samfunnsinnsats.

Den alminneligste form for menneskelig samvær er (historisk sett) ikke fred og fordragelighet, men konflikt og krig. Det er ikke lenger enn tre generasjoner at også fredelige Norge var okkupert av en krigsmakt. I nyere tid har vi sett Jugoslavia gå i oppløsning og blitt sønderrevet av etniske konflikter, basert på religiøs tilhørighet; kristne mot muslimer. Og Storbritannia har langt fra lagt konflikten i Nord-Irland (katolikker mot protestanter) bak seg, selv om det ikke lenger skrives så mye om den i norske aviser. Belfast er stykket opp i henholdsvis katolsk dominerte og protestantiske boområder, skilt fra hverandre med høye murer toppet med piggtråd. Teoretisk sett kan det derfor også oppstå en konflikt mellom etniske eller religiøse grupper i Norge, dersom motsetningene mellom dem blir store nok.

Dette siste er forhåpentligvis et skrekkscenario som aldri vil komme til virkelighet. Det er imidlertid en vekker med tanke på at vårt demokratiske og likestilte samfunnssystem for tiden er satt under press. Ikke utenfra, men innenfra. Fra menn som ikke aksepterer kvinner som likeverdige med seg selv. At norske menn (foreløpig) kanskje ikke tar trusselen så tungt får så være, men vi, som kvinner, kan vi virkelig ta sjansen på å la være?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011678

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kveldens dummeste replikk falt da gemalen skulle se etter ferskt pinnekjøtt. Han ville ikke ha frossent. Det viser bare hvor lite han egentlig vet om mat – og vin – til tross for at han gjerne liker å foregi seg for å vite det meste.

For hva er egentlig pinnekjøtt – hvis ikke trevler fra en gammel sau, saltet til det usmakelige og hengt opp til tørk med vrangsiden ned? Og for å få liv i djevelskapen må man vanne ut og koke i timevis, stikk omvendt prosedyre av tilberedelsen av ferske råvarer.

Pinnekjøtt er ikke mat. Pinnekjøtt er en overlevelsesstrategi oppfunnet av vestlendinger århundrer før Bergensbanen kom i drift og fikk tilfraktet ferske forsyninger. Ikke nevn sjøveien. De fleste bergensere husker hva som skjedde den gang et skip la til i Bjørgvin.

Pinnekjøtt kan derfor til nød kalles krisemat. Og krisemat skal jo oppbevares med tanke på både trangere tider og plutselige oppståtte kriser. Det kan med andre ord ikke spille noen rolle hvorvidt det oppbevares i eller utenfor fryseren, pinnekjøttet er oppdratt til begge deler og lar seg ikke affisere av verken det ene eller det andre. Slik sett er pinnekjøtt like rigid som de andre stivpinnene – og kanskje derav navnet?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577657

 http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=592667

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er blitt fortalt at muslimsk ungdom (generelt) er langt mer redde for reaksjonene og de derpå følgende sanksjoner på hjemmebane enn hva som kan forventes fra det offentlige Norge. Uansett om de har rett i dette eller ikke; hva gir en slik holdning uttrykk for? Er det den tradisjonelle klanstenkningen som slår igjennom? Betyr familien og slekten alt og samfunnet utenfor ingenting? Og, ikke minst, hva vil slike holdninger, dersom de blir langt vanligere enn de er i dag, føre til på sikt? Hvilket samfunn er vi da på vei mot?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011541

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019490

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019460

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er julekaken over alle julekaker. Som det går frem av oppskriften, så inneholder den de fleste av julens ingredienser. Den både lukter og smaker av god gammeldags julestemning og én bit er heldigvis nok – så mektig er den.

Til tross for den lange listen med ingredienser er kaken meget enkel å lage. Men bemerk steketiden – 3 timer – man må beregne god tid på å få prosjektet i havn. Dessuten må kaken lages i god tid før jul. Den trenger tid til å modnes, minst et par, tre uker godt innpakket i kjøleskapet. Det er med andre ord ingen tid å miste. Man bør begynne nå og ikke senere enn primo desember.

225 g smør

225 g sukker

2 ss sirup

4 egg

226 g hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts nellik

1 ts ingefær

1 ts kardemomme

¼ ts kanel

¼ ts muskat

500 g rosiner

100 g sukat

100 g apsikat

40 g cocktailbær

100 g valnøtter

1 plate kokesjokolade

Revet skall av 1 sitron

Revet skall av 1 appelsin

1 dl whisky

Hakk og bland alle ingrediensene, bortsett fra whiskyen, i en bolle. Ha over i en kakeform. Stekes ved 150 ˚ i ca 3 timer. Dekk eventuelt til med bakepapir mot slutten av steketiden, dersom den blir for mørk. Stikk i den med en tynn pinne (strikkepinne). Den er ferdig når det ikke henger noe deig ved.

Dynkes med whisky, når avkjølt. Bruk eventuelt en tynn strikkepinne til å lage mange små hull i kaken.

Dekkes eventuelt med sjokoladeglasur rett før servering – hvit eller mørk etter egen smak. Hvit glasur er den tradisjonelle, men den mørke smaker mindre søtt.  Og man kan godt la hele glasuren fare og heller unne seg et lite glass portvin eller sherry til kaken. Gløgg fungerer også utmerket godt til.

DD

 http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=10011420

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det at noen oppdrettere vanskjøtter dyrene sine, bør ikke kvalifisere for at hele næringen skal forbys. Derimot bør det utvilsomt bli enklere å få luket ut dem som ikke opprettholder den fornødne standard. I første omgang med jevnlig tilsyn og oppfølging. Dernest med forbud mot dyrehold.

Det siste synes vanskelig i dagens Norge. Personlig kjenner jeg til en bonde som er blitt anmeldt flere ganger for mislighold av dyrene sine. Selv om de har dødd av både mat- og vannmangel fortsetter han dyreholdet som om ingenting har hendt. Det snakkes mye lokalt om at han burde vært fratatt retten til å ha dyr, men ingenting skjer. Bortsett fra at enda flere dyr (sannsynligvis) kommer til å gå en pinefull død i møte. Denne bonden burde vært stoppet for lengst. Men hvor er de som har makt til å gjøre det?

Jeg misliker tanken på at dyr blir vanskjøttet. Det gjelder så vel sau som trasker ute, helt uten tilsyn, i vær og vind, som høner som står som sild i tønne i trange bur og kuer som aldri slippes ut for å gresse på en grønn eng. Likevel spiser jeg både får i kål, kyllingfilet og biff med noenlunde god appetitt. Og jeg elsker den sorte skinnjakken min med det fine trange skinnskjørtet til. Hva plaggene er laget av? Kalv eller okse. Bør også oppdrett av kalveskinn forbys?

Til syvende og sist er det vi som forbrukere som sitter med makten. Uten kjøpere og konsumenter, ingen produksjon. Dersom vi virkelig mener alvor med at dyr ikke bør ales opp for kjøttets og/eller pelsens skyld, bør vi slutte å kjøpe egg, biff og skinnjakke med minkkrave. Hvalfangere og selfangere har stort sett måttet legge opp som følge av endringer i konsumentenes holdning til fangstmetodene. Samme vei synes også oppdrettere av (ville) dyr vi bare holder for pelsens skyld, som f eks rev og mink. Færre og færre land satser på det, hva enten reglene er blitt for strenge eller kjøperne blir færre. Vi skal vel saktens klare å overleve uten minkpels, men hva med frokostegget? Hva kommer først; hensynet til høna eller egget?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019459

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019194

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til hører vi likevel på nyhetene om at en mann er blitt tatt på fersken og bøtelagt på stedet. Kvinnen derimot, hører vi ingenting om. Dette fordi det ikke er ulovlig å selge sex, bare (utrolig nok) å kjøpe den. I vårt ellers så likestilte samfunn behandles kvinner i så måte forskjellig. Hva som ligger til grunn for forskjellsbehandlingen vet jeg imidlertid ikke. Men jeg innbiller meg at man i denne sammenheng ser på kvinnen som et (stakkarslig) offer. Underforstått at hun aldri ville ha solgt kroppen sin, dersom hun hadde stått foran et reelt valg.

Fattigdom og manglende utdannelse er imidlertid ikke hele forklaringen på at kvinner velger eller blir nødt til å velge prostitusjon som yrke. Dette fordi ikke alle fattige kvinner prostituerer seg – og, ikke minst, mange kvinner hvis økonomi ikke er noe problem, lever i praksis som prostituerte, f eks ved å la seg understøtte av en eller flere økonomisk holdne menn. Ungdom, skjønnhet og tilbud om sex byttes mot penger og (av og til også) sosial status. Uansett om man opptrer som såkalt ”arm candy” eller gateprostituert, blir det bare handel ved kontant betaling.

I denne forskjellsbehandlingen ligger også en umyndiggjøring av kvinner, en forståelse av at ikke alle kvinner er i stand til å foreta egne valg og at hun ikke kan lastes for sine feilvalg. I så fall hadde det heller ikke vært lov til å selge sex. Alternativt hadde ikke kjøp og salv av sex blitt sett på som noe problem. Underforstått at handelen er inngått mellom to likeverdige parter og derfor gyldig. En tilsvarende umyndiggjøring av kvinner finner faktisk også sted når kvinner sendes til krisehjem mens mannen går fri til å bevege seg fritt rundt i samfunnet. For å beskytte henne, settes hun på sidelinjen. Når det gjelder all annen kriminalitet enn vold mot kvinner, settes gjerningsmannen i fengsel, ikke ofrene.

Kvinner i Norge ser helst på seg selv som frie og likestilte. Men så lenge vi ikke blir stilt til ansvar for våre egne handlinger på lik linje som menn eller ikke har samme rettsbeskyttelse som menn, er vi i praksis fremdeles ikke likestilte. Det er fortsatt et (langt) stykke vei å gå!

DD

 http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=10019468

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10019462

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det finnes faktisk minst ett sted som virkelig heter Helvete i Norge, rent bortsett fra Hell stasjon i Trøndelag, men den gjelds ikke siden navnet er stavet på engelsk. Det urnorske Helvete er en 100 meter dyp kløft som ligger i Espedalen. Navnet fikk den fordi den var så vanskelig å passere med hest og slede. Men hvordan havnet jeg i Helvete?

Når man er på jakt etter drømme hytta i fjellet går ferden som regel opp gjennom trange daler, sære bygder og milevis med grisgrendte strøk. Man passerer steder som knapt står avmerket på kartet og møter mennesker som snakker like rart som bygdetullingene på TV. Det blir som å delta i Robinson – ekspedisjonen og Jakten på kjærligheten på samme tid. Bortsett fra at jeg hater bonderomantikk.

For hva som er så innmari stas med klokkestreng, reinsdyrsgevir og smijernslampe med smårutet lampeskjerm at disse remediene nå må betegnes som standard hytteinventar, at en hytte ikke kan betegnes som koselig hvis disse håpløse gjenstandene ikke er der og setter sitt smakløse preg på stedet, aner jeg ikke. Men på min hytte slipper de ikke inn.

Gemalen derimot er indoktrinert. Han liker både furu, kobberkjele og rødt hjerte på døren til det lille avlukket. Men han synes også at hytter uten innlagt vann og strøm og do bakom åsen er sjarmerende. Det hviler med andre ord en generasjonskonflikt mellom oss. Han henger fast ved det gamle mens jeg som regel alltid er to år for tidlig ute.

Noe kan vi likevel alltids enes om. Blant annet at søndagen er en kjedelig dag, radiomessig sett, og det gjelder å fylle bilen opp med cd-plater før en langtur. Og av popgruppene på 1960-tallet fremstår Animals som noe av det beste!

 http://www.youtube.com/watch?v=FvC0S9NY21M&feature=response_watch

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10019329

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Under overskriften ”Evig liv inviterer til kontakt” tar Ingunn Økland opp spørsmålet i Aftenposten den 18.september 2010. Norge er et land med statskirkeordning, statlig finansierte kirker og offentlig ansatte prester som ukentlig gnir oss inn med troen på et evig liv. Og når Jesus talte til disiplene – hvorfor kan ikke bestemor snakke til meg, selv om hun fysisk sett døde for mer enn 10 år siden?

Min bestemor, som var en gudfryktig dame, mente for øvrig alltid at det var mer mellom himmel og jord enn noe menneske har forutsetning for å kunne forstå – og selv førte hun daglige samtaler med sin høyt elskede og savnede ektefelle, som dessverre døde så altfor tidlig, 30 år før hun selv døde gammel og mett av dage. Hun så ikke noe galt i det, tvert i mot gav det henne den trøst og styrke hun trengte for å gå videre i livet.

Selv snakker jeg ikke så mye med de døde, men jeg har hatt en intens opplevelse av at en bestemt avdød person har snakket til meg og fortalt meg eksakt hva jeg skal gjøre. Uten å gå nærmere inn på tid, sted og anledning, vil jeg bare påpeke at jeg fulgte oppfordringen. Det var faktisk mer enn en oppfordring, det ble som en besettelse. Det føltes ikke som et personlig valg, men som et valg som ble tatt for meg. Enkelte forfattere har likeledes uttalt at de føler det som om noen skriver gjennom dem. Kanskje er det avdøde forfattere som nekter å stede pennen til evig hvile?

Det offisielle Norge tror på guder, engler, demoner og den hellige ånd eller spøkelse. Også på at enkeltpersoner har hatt kontakt med en eller flere av slike gestalter – fra Moses i Ørkenen via kanoniserte helgener til Snåsa-mannen i Trøndelag. Hvilken rett eller myndighet har så det offisielle Norge til å underkjenne mine samtaler med min avdøde bestemor, enten ved å benekte at slike samtaler kan finne sted eller ved å betegne det som ukristelig, endog farlig, å gjøre det? Tenk om jeg skulle finne på å benekte Guds eksistens, bare fordi han (ennå) ikke har snakket med meg? For ikke å snakke om alle dem som har møtt Jesus – skal ikke de heller tas på alvor?

DD

 http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10019217

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til sammenligning kan man se på dagens Nord-Korea, en tilnærmet parodi på et hjernevasket diktatur. Fjernsynsinnslagene derfra passer langt bedre i underholdningsavdelingen enn i nyhetsformidlingen. Så lattervekkende er de. Men slik var også Kina under Maos tid. Like hjernevasket i sin avgudsdyrkelse av den store formann Mao, til tross for mangel på det meste. Privatliv inkludert. Slik sett kan man si at Kina på kun kort tid har tatt et kvantesprang i retning Vesten og at det bare er ufint av Nobelkomiteen å pirke borti ubehagelighetene på 1980-tallet nå som Kina er tatt inn i varmen og globalt sett fremstår som en betydelig aktør på alle viktige områder. Kan man ikke bare la fortida hvile i fred?

Men kanskje det er nettopp nå, når kinesisk økonomi går så det suser og alle vil handle med Kina, at det kan være på sin plass å minne om at Kina fremdeles har mer til felles med muslimske diktaturer enn europeiske demokratiske stater. Til tross for en tilsynelatende åpenhet og en tilnærming til vestlig kapitalisme, eksisterer det ingen reell ytringsfrihet i Kina. Og dissidenter som tør stå frem blir tatt i forvaring eller også dømt til langvarige fengselsstraffer for legitime menneskerettslige ytringer. Og sånn sett burde Norge verken ha deltatt i OL i Beijing eller forsøkt å hale i land en fiskeriavtale, men derimot boikottet landet, slik vi har gjort det tidligere med f eks Sør-Afrika. Men økonomi går som vanlig foran alt, hvilket til fulle viser hvor ideologisk destruktivt kapitalismen fungerer når ikke bare Kina, men også Norge, villig vekk setter ytringsfriheten til siden for en økonomisk gunstig avtale.

Det er derfor nettopp nå, når Mammon til fulle har erstattet Mao, ikke bare i Kina, men i resten av den vestlige verden, det kan være på sin plass å spørre seg: Er vi fornøyd med et samfunn der tilgang på TV, Mac Donalds og Coca cola rettferdiggjør at vi ikke får lov til å lese hva vi vil, skrive det vi mener og ellers snakke fritt? At vi må være medlem av det rette politiske partiet for å kunne gjøre karriere? At vi ikke har andre valgmuligheter ved stortings- og kommunevalgene enn Ap og Ap?

Mange vil si at Nobelkomiteen i fjor tabbet seg regelrett ut ved å gi fredsprisen til en mann som ennå ikke hadde gjort noe aktivt for verdensfreden, bortsett fra å stille som presidentkandidat i USA. I år hevdes det at påskjønnelsen kommer i seneste laget. Det som skjedde på den himmelske freds plass er for lengst glemt – for ikke å si fortrengt. I Kina lærer ikke en gang skolebarna noe om det. De vet således ikke hva som skjedde eller hvorfor – enn si hvorfor såpass mange mennesker fremdeles sitter fengslet for sine opposisjonelle handlinger. På mange måter er de like uvitende som den nordkoreanske befolkningen. Og hvis ingen noensinne påtar seg å peke på det ubehagelige, det vi helst ikke vil vite noe om, vil svært mange mennesker risikere å råtne stille hen i fengsler verden over – uten at noen vet om det, uten at noen bryr seg.

DD

 http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10019135

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kina/artikkel.php?artid=10019150

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vanligvis har dette gått greit, men ikke i dag. Den etterlengtede tekstmeldingen med ny og frisk verifiseringskode kom aldr. Selv ikke etter minst fire forsøk, alt mens desperasjonen tiltok. En ting er at man får frigjort en mengde tid til å gjøre noe helt annet – og sikkert langt mer fornuftig enn å blogge på VGB – men hvem har tanke for det, når man er blitt utestengt fra sitt eget gode selskap, og det til og med på sin egen fødselsdag!

Etter en del utveksling av e-poster (hvem faen går rundt og husker på hvilken e-postadresse som er tilknyttet hvilket anonymt nettsted?), slapp jeg heldigvis inn – og kan nyte de to siste timene av DDs treårsdag (hipp, hipp, hurra!) i godt selskap med meg selv og DD. Gratulerer med dagen!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mye kan tyde på det siste. Særlig forsiden. Den innbyr verken til krangel eller dramatikk, bare en rekke pene og pyntelige innlegg om politikk, samfunn og mer eller mindre uinteressante problemstillinger for ”folk flest”. Sånn sett må forsiden fremstå som Moderators Drøm, men hva med brukerne? Skal de også ha et ord med i laget?

Vi var flere som satt under det store treet i Frognerparken og savnet de gode gamle debattene (og kranglene) som kunne pågå i dager og uker og ikke lot seg stanse før Moderator grep inn og satte en effektiv stopper for det hele. Debatter (og krangler) som av og til endte med utvisninger, benådningssøknader og velkommen tilbake; ikke det at jeg liker det du skriver, men her skal det være plass til alle. Og så videre.

Nå sitter vi som ensomme satellitter i hvert vårt bur og kaster ut lenker til mer eller mindre tilfeldige avisartikler i håp om å bli sett og kommentert. Og lengter egentlig tilbake til den gode gamle forsiden, der vi kunne sitte som publikum rundt en scene og se på de mange forestillingene som til enhver tid utspant seg.

Ifølge Viljen, som burde dukke opp på bloggtreffet i Frognerparken og faktisk også gjorde det, arbeider VG-redaksjonen med utbedringer av forsiden. Men ting tar tydeligvis tid. Og Vg-redaksjonen jobber sannsynligvis fortsatt med å finne frem kruttet. Hvor lang tid skal vi gi dem, før vi på nytt går til frontalt masseangrep? Til jul?

Bloggtreff har imidlertid den positive innvirkning på meg at de stimulerer til å fortsette. Jeg er ikke alene likevel. Vi er mange. Og blir kanskje også flere? Til tross for et visst frafall gjennom årene – det finnes tross alt mennesker som klarer å stable ets slags liv på beina og prioriterer dette – er det også mange bloggere som (nesten) alltid bare har vært her, som utgjør hva jeg kaller grunnstammen på VGB, som bidrar med stabilitet og kontinuitet og som står som solide påler vi andre kan orientere oss mellom, eventuelt styre godt unna. Alt ettersom.

I går var jeg så heldig å møte to av hva jeg ikke vil nøle med å kalle VGB’s største personligheter, nemlig Adolph og Nisselue (naturligvis nevnt i alfabetisk rekkefølge, ikke etter hvem jeg setter foran den andre). For meg føltes det som både julaften og 17. mai på en gang. For dette er to bloggere jeg har satt meget stor pris på i den tiden jeg selv har blogget her. Ikke minst deres særegenheter, personlige integritet og skrå blikk på livets tilskikkelser. Måtte bare bloggtreffet bidra til at også de erkjenner sin samfunnsplikt og vil fortsette å blogge på VGB. For all fremtid!

Oppi all gleden var det likevel en jeg savnet, en jeg hadde håpet ville legge sjenansen på hylla og bare la det stå til. Jeg tenker selvfølgelig på Redneck, VGB’s damebedårer nr 1. Han burde absolutt ha stilt opp. Trøsten er at det blir stadig vanskeligere for ham å la være. Presset mot ham er økende. Og kommer han ikke frivillig, så se for dere åsgårdsreia av nysgjerrige kvinnfolk på full fart over Saltfjellet, i ens ærend for å få ham med!

DD

 http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10019008

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjernen i stykket er den evinnelige kamp mellom det gode – her representert ved Sonja/prinsesse Gulltopp (hvorfor ikke like godt Sukkertopp?), og det onde, Den onde Greven (hva annet kunne han hete?). Og dermed har jeg (kanskje) også røpet min sympati, også vis a vis dem som trodde overskriften var ironisk ment.

Jeg har fulgt ”Reisen til Julestjernen” siden jeg var liten pike og ble (nesten) like vettskremt av Den onde Greven som alle de andre i salen. Men bare nesten. For det var jo han som var kul, som gjorde stykket spennende og verdt å se på. Gulltopp var like sukkersøt som en kjærlighet på pinne og i lengden sikkert like uutholdelig kvalmende og ekkel. Hvem vil vel identifisere seg med et slikt dydsmønster?

Jeg har også sett stykket som voksen og antatt langt mer moden og reflektert. Men, jeg kan ikke noe for det. Den onde Greven er fremdeles helten for meg, outsideren som aldri ble tatt inn i varmen, aldri ble respektert for den han var. Og det verste av alt, min lille datter er av samme oppfatning. ”Mamma, det var jo Den onde Greven som var noe”. Går det i arv? Er det en ulmende og senere mer artikulert oppfatning av at dette stykket fullstendig mangler perspektiver? Vi er verken ren godhet eller bare ondskap. Vi er litt av hvert. Men hvorfor undertrykke de negative følelsene, feie dem under teppet og late som om de ikke er der? Vi blir ikke kvitt dem av den grunn. Det gjør vi først når vi aksepterer Den onde Grevens tilstedeværelse og slipper ham inn, som en venn.

 Bela Lugosi – fordums Filmhelt!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I de senere årene har vi (norske menn og kvinner) ikke bare lagt til oss kontinentale drikkevaner (daglig inntak av alkohol), men vi har også slått oss på kontinental barneoppdragelse. Hvilket vil si at vi i langt større grad enn tidligere inkluderer barn i voksenselskaper. Der ungene tidligere ble lagt før mor og far fikk gjester, deltar ungene i langt større grad med på festen. Dermed har også spørsmålet om hvorvidt man bør drikke alkohol eller la det være, når barn er til stede, dukket opp.

Avholdsfolket mener avgjort nei (barn og alkohol hører ikke sammen) og viser til hvordan voksne mennesker endrer adferd når de drikker, som om man ellers ikke også endrer adferd i forhold til om man er glad, trist, lykkelig, bekymret eller tankefull. Det er ikke endringer i adferd i seg selv som er problematisk, bare dersom den blir forstyrrende, plagsom eller truende. Og det gjelder uansett hvorvidt vedkommende har drukket alkohol eller ikke. Også pinlig edru mennesker kan utvise klanderverdig oppførsel.

Vi måteholdsdrankere synes ikke det er bekymringsfullt i det hele tatt at barn inkluderes også i de selskaper der man nyter alkohol. Alternativet hadde vært å sende dem vekk på julaften, i fars førtiårslag eller når man inviterer venninner i ”syklubb”. Vi ser det heller som positivt at barn venner seg til å kunne være sammen med voksne, også på de voksnes premisser, ikke bare i is, brus og pølsesammenheng, med lystige ballonger festet til inngangsporten (hvorfor får jeg alltid så lyst til å stikke hull i dem?). Det betyr ikke at barn (eller de øvrige voksne) skal utsettes for flatfyll og ubehageligheter. Det er noe som heter den gylne middelvei, uansett hva avholdsfolk, tørrlagte alkoholikere og etterkommere av alkoholikere måtte mene om den saken. Ikke alle som drikker blir stygge i munnen og sjangler hemningsløst ned trappen. Mange blir bare litt mer avslappet og glad til sinns. Hvilket oppfattes som positivt, så vel av barn som voksne.

Hver gang jeg leser en bekymringsartikkel om alkohol, finner jeg så godt som aldri statistikk over alkoholutviklingen i Norge – bortsett fra at vi synes å drikke stadig mer. Noe skyldes helt opplagt at kvinner generelt, som bare for 50 år siden drakk minimalt, nå drikker (omtrent) like mye som menn. Kanskje også at vi i langt større grad foretrekker kjøpevarer fremfor hjemmelaget dobbeltrenset, om enn ikke fuselfri, sprit? Men utvikler stadig flere også alkoholisme – eller er antallet noenlunde konstant over tid? Og hva med alkoholrelaterte sykdommer – er de på full fremmarsj? Akkurat dét hadde det vært kjekt å få vite noe mer om, i stedet for å drive skremselspropaganda overfor foreldre som temmelig sikkert sliter med mer enn nok dårlig samvittighet fra før av. Forholdet mellom aktiv/passiv røyking  og helseskader er veldokumentert. Men hva med alkohol og helse? Må vi rett og slett holde opp med å utbringe en skål for jubilantens helse – eller er det fortsatt helse i annenhver dråpe?

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Trynefaktor” heter det når de som har vært der lengst og gjort minst føler seg urettferdig behandlet fordi de ikke fikk opprykk, personlig lønnstillegg eller ble sagt opp under den siste nødvendige nedbemanningen. For disse menneskene vil det alltid være ”sist inn, først ut” som gjelder.

Hva med dyktighet? Skal en arbeidsplass måtte gi slipp på kanskje de mest konstruktive og løsningsorienterte av de ansatte, bare fordi en negativ gjeng med sure gubber eller hurper har drukket kaffe der i snart 20 år uten å tilføre annet enn sutring og en iboende negativitet til alt som stinker av slik har vi aldri gjort det før?

Lang ansiennitet sier derfor ikke noe annet enn hvor lenge vedkommende har arbeidet på stedet og slett ikke noe om med hvilken flid, iver eller suksess. For å bruke skole som eksempel; hvor mange elever vil si seg fornøyd med at alle den dyktige læreren måtte gå på bekostning av unnasluntreren hvis hovedbegrunnelse for å velge skoleverket var de lange feriene? Hvorfor beskytte den som ikke har gjort seg fortjent til det? Ligger det ikke en slags trynefaktor i dette også?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10011412

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10011384

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skjønner aversjonen mot burkaer. Dette fordi man ikke kan vite sikkert hvem eller hva som befinner seg inni den. Ei heller om tilsløringen er frivillig eller fremkommet som følge av religiøs og/eller kulturell tvang. Det enkleste hadde således vært å forby all bruk av burka i det offentlige rom. Men hva så med den videre grenseoppgang? Skal det være lov til å gå med klovnedrakt, men ikke burka – eller skal all forkledning forbys fordi den er med på å tilsløre den maskertes identitet?

Hva om jeg ifører meg mine grønne kontaktlinser, røde viltre parykk og klær ingen i min bekjentskapskrets vil identifisere meg med – skal jeg da kunne arresteres fordi damen på postkontoret stiller spørsmål ved min identitet? Jeg skjønner at hun reagerer på finlandshetter, fordi dette er ransmenns favorittplagg nummer én, men hun har foreløping ingen skjellig grunn til å frykte verken rød parykk, klovnedrakt eller burka.

Det betyr ikke at burka er helt greit i absolutt alle situasjoner, men man må som alltid se an den konkrete situasjonen, ikke si tvert nei til all bruk – et nei som i henhold til overnevnte resonnement også bør få konsekvenser for alle mulige former for utkledning. Som lærer ville jeg f eks betakket meg for å undervise burkaer, fordi øyenkontakt og kroppsspråk er viktig i forhold til læringsprosessen. Burkaen hindrer kommunikasjonen mellom lærer og elev og bør derfor forbys.

I situasjoner der man må fremvise legitimasjon bør man i det minste kreve at vedkommende letter på burkaen, slik at det kan bekreftes at samme person befinner seg inni som på legitimasjonspapiret. Men å skulle forby burka i skog og mark vil være tull. For bruker ikke jegere også kamuflasje for ikke å skremme viltet? Det samme med finlandshette. Særlig i fjellet en kald vinterdag. Der har den en funksjon og bør selvfølgelig tillates. Men kanskje ikke i banken en travel ettermiddag?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011347

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011234

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011232

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men, det var før svineinfluensaen kom til Norge; den hittil største epidemi som har bredt seg fra by til bygd på kryss og tvers langs hele vårt langstrakte land siden Svartedauden. Ikke rart at vår daværende helseministers bedrøvede ansiktsuttrykk, idet han anslo den rødgrønne regjeringens siste beregninger for antall dødsfall bare i Norge, fikk meg til å endre oppfatning på flekken. Pingle eller ikke pingle. Det var jo bare snakk om et bitte lite, knapt merkbart, sprøytestikk.

Det var i fjor. I år er vi derimot ikke blitt oppfordret til å la oss vaksinere, dette til tross for at svenske myndigheter oppfordrer sine borgere til å gjøre det – kanskje er det så enkelt at de har massevis av ubrukte vaksiner liggende på lager – som snart går ut på dato – mens Norge ikke har det? Vi brukte opp våre i fjor, liksom? Ikke vet jeg.

Men, i år ville jeg være føre var og heller gjøre som svenskene, bare sånn i tilfelle at den rødgrønne norske regjeringen tar feil med hensyn til årets influensas potensielle pestilensvirkninger og svenskene nok en gang har rett. Og sprøytestikket er det som sagt ikke noe å bry seg om. Man kjenner det knapt.

I hvert fall ikke før dagen etter. Det begynte med frysninger, feber og leddsmerter som siden har bredt seg til lymfesystemet, øre, nese og hals. Stemmen er borte, halsen er hoven, svelget klør, nesa renner. Det samme gjør de røde øynene. Jeg har rett og slett måttet melde pass. For 150 kroner har jeg altså pådratt meg noe jeg kunne ha pådratt meg selv aldeles gratis, bare ved å omgås andre mennesker på en naturlig og utvungen måte. Hva sier Forbrukerinspektørene om slikt? Har jeg grunn til å klage? Bør jeg få vaksinepengene tilbake?

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dessverre har jeg verken adresse bloggspott meg hit og dit, bare VGB. Men, det er kanskje det som er feilen? Jeg bare er her, bor her og finner ikke på noe annet enn å skrive om det som skjer rundt omkring oss i samfunnet?

De klager på det samme på arbeidsplassene også. Sjefene leter med lys og lykter etter steder der gresset skal være både grønnere, sunnere og bedre. I mellomtiden gjør fotfolket jobben, slik de alltid har gjort. Enn så lenge!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hittil har imidlertid små barn kunnet leke fritt helt frem til fylte seks år, som er den nye skolepliktige alderen. Men alle barn skal ha et lovfestet krav på plass i barnehage fra fylte ett år, en satsning som den rødgrønne regjeringen faktisk synes å ha lyktes med. Spørsmålet er imidlertid om ettåringer har behov for å gå i barnehage. Og hva med kvaliteten på personalet og innholdet i barnehagehverdagen?

Hvorvidt barnet har godt av å være i barnehage fra det er fylt ett år, vil være avhengig av barnets sosiale ferdigheter. På samme måte som barn er skolemodne i noe forskjellig aldere vil også ettåringene være mer og mindre modne for å skulle sosialisere seg med andre barn. Det er ikke vanskeligere å finne svar på enn å observere ettåringen i lek med andre barn. Er barnet interessert i andre barn? Eller vil det bare være hos mamma?

Det er også stor forskjell på personalet i de forskjellige barnehagene. Generelt sett strever barnehager med å få tak i personale som er godt nok kvalifisert. Det finnes mye såkalt ukvalifisert personale i barnehager, hvilket i enkelte situasjoner kan gå ut over sikkerheten til barna, ganske enkelt på grunn av personalets uvitenhet, mangelfulle kunnskaper eller også språkvanskeligheter. Det er heller ikke alle barnehageansatte som snakker (særlig) norsk. På en avdeling jeg besøkte var samtlige av de tre ansatte av utenlandsk herkomst og snakket svært gebrokkent. Det blir imidlertid sagt at vestkantbarn før i tiden gjerne skarret fordi de hadde bergenske barnepiker. Om den oppvoksende generasjon nå hengir seg til kebabnorsk, vil det kanskje bare si at de har gått i barnehage. Sannsynligvis er det ikke verre å ha barnehagepersonale med dårlige norskspråkkunnskaper enn en au pairpike fra Filippinene. Det er foreldrenes språk som uansett betyr mest for barnets egen språkutvikling.

En religionshistoriker uttalte nylig at oppblomstringen av Halloween – feiring i Norge har sammenheng med barnehagenes behov for aktiviteter. Han er inne på noe viktig her, men det skyldes ikke mangel på aktiviteter, men den lovpålagte plikten til å utarbeide en årsplan. På samme måte som alle skolelærere må utarbeide en detaljert oversikt over hva elevene skal lære/gjøre når, må også barnehagebestyrerne gjøre det samme. Men, det holder ikke å skrive ”fri leik”. I et velorganisert samfunn må alle aktiviteter styres, ned til den minste detalj. Og da blir det til at man finner frem kalenderen og bruker merkedagene for alt hva de er verdt. Lucia-feiringen kom på denne måten inn i barnehagene på 1980-tallet og snek seg umerkelig inn i skolene etter hvert som barnehagebarna vokste til og begynte på skolen. Utfordringen i tiden som kommer må være å flette ulike minoriteters skikker og merkedager sammen med de norske, slik at ungene får et naturlig forhold til dem helt fra barnsbein av.

I de fleste europeiske land begynner barna på skole når de er fem år. Det er de norske barna som begynner sent – og etter manges mening, altfor sent. Da den skolepliktige alderen i Norge ble senket fra 7 til 6 år, fikk vi tilsvarende protester som vi hører nå i forhold til obligatorisk barnehage for femåringer. I dag vil sannsynligvis svært få reagere på at seksåringene går på skole. I stedet for å gjøre barnehagen obligatorisk, kan man senke den skolepliktige alderen i Norge til 5 år. Men likevel slik at det er barnehagens fasiliteter og personale som benyttes. Oppholdet bør knyttes til en kjernetid, slik at foreldrene står fritt til å ta ut barna før og etter denne. Kjernetiden skal også være gratis.

Om man kaller det skoleplikt eller barnehageplikt spiller ingen rolle, så lenge innholdet er det samme; en blanding av innlæring, styrte aktiviteter og fri lek. Barn er sosiale, lærevillige vesener. Den beste treningen får de ved å tilbringe tid sammen med andre barn, organisert og styrt av et kompetent personale. Nå som målsettingen om full barnehagedekning (omsider) er oppnådd, bør neste målsetting være å få innholdet i barnehagene på plass; et godt pedagogisk tilbud, forvaltet av et kvalifisert personale. Når dette er på plass, bør skolebarnehagen gjøres obligatorisk for alle femåringer, slik at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, gis samme mulighet til så tidlig som mulig å utvikle sine egne evner og ferdigheter. Tenk bare på lille Wolfgang – en fremragende pianist allerede i femårsalderen.

 DD

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018910

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er mange som forbinder islam med terror, vold og undertrykkelse av demokrati og ytringsfrihet. Vi skjelner ikke mellom religion og kultur, vi vet bare at sånn vil vi ikke ha det. Men hva legger vi egentlig i det?

Selv lever vi i et land som bekjenner seg til kristendommen, den luthersk – evangeliske lære. Det er til og med nedfelt i Grunnloven, med blant annet påbud om at et visst antall statsråder må bekjenne seg til samme religion. En ren ateistisk regjering kan derfor ikke godkjennes, fordi den vil være grunnlovsstridig.

Både islam og kristendommen har samme utgangspunkt: Jødedommen. Begge deler er et forsøk på en oppmykning av de strenge moselovene. Islam strekker seg i så måte enda lenger enn kristendommen, fordi den ikke aksepterer arvesynden. Den kristne lære hevder at et hvert menneske blir født syndig. Islam sier tvert i mot; synder er noe man selv pådrar seg gjennom sitt eget skjørlevnet.

Likevel finner vi islam mer skremmende enn kristendommen. Men det er kulturbetinget. Som kristne ville vi hatt større grunn til bekymring om vi hadde levd under den spanske inkvisisjon enn i dag, til tross for islams fremmarsj. Det skyldes imidlertid at vi ikke lenger lar oss styre og undertrykke av religion, vi har skjøvet den lenger og lenger ut på sidelinjen til fordel for rasjonell tenkning.

Problemet, er derfor ikke islam, men religion som sådan. Vi vil ikke at religiøse forbud og påbud skal komme i veien for den frie tanke og individuelle valgfrihet. Vi vil at religion skal være noe som tilhører den private sfære, en forklaringsmodell som hvert enkelt individ aktivt oppsøker selv, ikke blir påtvunget av foreldre, skole eller samfunn. Om han kalles Gud eller Allah spiller ingen rolle. Det er de negative konsekvensene, bevirket av erkekonservative og fundamentalistiske miljøer, vi vil til livs. Og vi kan begynne med å skille stat og kirke!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hadde det bare vært gamle graver som ikke ble forskriftsmessig stelt, skulle jeg ikke ha sagt noe. Jeg skjønner at gjenlevende slektninger kan falle fra eller flytte. Men det gjelder også en del nye graver, der det ligger levninger av mennesker som var høyst levende bare for to eller tre år siden.

Det gjør det hele så uendelig mye mer sørgelig. For hva spiller det for noen rolle om det står høyt elsket og dypt savnet på gravsteinen, når gravstedet rent faktisk ikke blir holdt i hevd og stelt? Er det som står på gravsteiner i så måte å betrakte som en rekke tomme ord – og ingenting annet?

Vi har vel alle de beste intensjoner etter et dødsfall – men når livet og hverdagen vender tilbake, med sine dertil tilhørende forpliktelser, kan et umælende gravsted fort bli oversett i vrimmelen av mer presserende ærender. Det er ikke det at man ikke ønsket eller ville, men tiden strakk bare ikke til.

De fleste steder tilbyr stell (mot en akseptabel sum) av graver man selv ikke har helse eller mulighet til å sørge for selv. Det betyr ikke at man dermed sørger noe mindre over den avdøde, dersom man går inn på en slik avtale, snarere tvert i mot. Det viser at man tar ansvar. For det er ikke bare å holde seg med et offentlig gravsted, man må også ta de forpliktelsene som følger med. Alternativt får man be om at asken blir lagt ned i en minnelund eller spredt for vinden. Alt er bedre enn nyere ustelte gravsteder.

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Derfor har også bokbål blitt ansett for å være en svært effektiv metode for å bli kvitt litteratur som blir ansett for å bederve kropp og sinn. En metode som ikke bare har blitt brukt av makthaverne – som for eksempel nazistene i Tyskland før og under den annen verdenskrig – men også av hjemlige moralister – tenk bare på all den pornografi som er blitt brent av norske feminister, særlig i regi av kvinnegruppen Ottar. Feministene slang for øvrig også bhene sine på bålet. Senere har minst en muslimsk kvinne forsøkt å gjøre det samme med hijaben sin. Detter for å synliggjøre bruddet med undertrykkelsens tyngende åk.

Da Otto Jespersen for noen år tilbake ble anmeldt for å brenne det amerikanske flagget offentlig på TV, ble han anmeldt for det. I USA er visstnok en slik handling straffbar, i Norge ikke. Otto Jespersen brant senere også en bibel, uten at det ble noen særlig opphisselse av det. Straffbart er det ikke, i hvert fall ikke i Norge. Det kan imidlertid helt klart oppfattes som en fornærmelig handling. Det viser den forakt mange nordmenn har fått for pakistanske islamister etter at disse brant det norske flagget. Det samme gjorde også enkelte palestinske islamister – og mistet derved sin uskyld i mange norske øyne. For, når de ikke respekterer oss – hvorfor skal vi respektere og hjelpe dem?

Det er ytterst betenkelig når amerikanske forsvarstopper går offentlig ut og ber pent om å la være å brenne ett eller flere eksemplarer  av Koranen på bålet. Dette for å hindre (unødvendige) angrep på amerikanske tropper, kanskje også deres allierte. Selv steiner de samme islamister sin egen søster til døde, dersom de mener hun har fornærmet familiens ære. De rangerer således en kopi av en samling eldgamle tekster foran et menneskeliv, til og med sin egen slekt. Det er så man får lyst til å kaste samtlige eksemplarer av Koranen på bålet – for å bli kvitt den menneskefiendtlige læren en gang for alle.

Det er imidlertid ikke Koranen i seg selv det er noe i veien med. Like lite som det er noe i veien med Bibelen, bhen, pornografien eller alt det andre vi måtte finne på å slenge på bålet. Det er brukerne, eller egentlig misbrukerne, vi må ta – de som bruker en tekst, klesplagg eller annet til å tiltvinge seg makt over andre, til å innbille seg og resten av verden at de har rett til å heve seg over lover, vise forakt for alminnelige menneskerettigheter og krenke andres integritet. Selv kan de brenne de vantros flagg, men legger ut på en såkalt hellig krig når de vantro svarer med samme mynt. Men de nøyer seg ikke lenger med å patruljere sitt eget lokale revir, men har antatt et globalt syn på saken. Hvilket ikke kan anses som annet enn en trussel mot de demokratiske verdiene den vestlige sekulære verden har brukt århundrer på å bygge opp.

Skal vi bare gi opp? Gjøre som amerikanske forsvarstopper ber oss om, av hensyn til vår egen sikkerhet? Skal vi la en (forhåpentligvis) liten flokk få anledning til å vokse seg større og sterkere, fordi de ser at de lykkes i å skremme resten av verden til taushet gjennom terroraksjoner og skrekkregime? Er vi virkelig så redde for våre liv at vi heller velger et liv i ufrihet fremfor å ta til motmæle?

Kampen mot radikal islamisme vinnes sannsynligvis ikke gjennom krig og militære aksjoner, men ved å bevisstgjøre ikkevoldelige og fredelige muslimer til å ta et oppgjør med sine egne fanatiske og militante trosfeller. Det er de som må stå opp og si at nok er nok, vi ønsker ikke å leve i et samfunn basert på undertrykkelse og frykt. Vi foretrekker de verdier som ligger nedfelt i et vestlig demokrati. Og derfor er det så synd at da Fritt Ord-vinneren Bushra Ishaq nylig trakk seg fra all videre offentlig debatt om ytringsfrihet, angivelig på grunn av trusler, dukket det ikke opp en liten hær av uredde muslimske kvinner og menn, rede til å stå ved hennes side, og kjempe for det frie ord. Turte de ikke? Er det slik at muslimer i Norge holder kjeft av frykt for reelle eller innbilte represalier?

Demokratiske verdier er ikke noe som kommer rekende på en fjøl. De må pleies, vannes og holdes ved like over tid. Det siste tiårets utspill og angrep fra radikale islamister er et eksempel på dette. Muslimer bosatt i den vestlige del av verden kan derfor ikke bare trekke på skuldrene og mene at dette ikke angår ham eller henne personlig, de kan ta ansvar for enkelte muslimers misgjerninger. For det er deres trosfeller dette angår. Og ved å la være å velge har man også tatt et valg, et valg som vil bli benyttet av radikale islamister for alt det er verdt. Den som tier samtykker, ikke sant?

Men det er kanskje for mye forlangt å legge byrden på en ung og hittil uredd muslimsk kvinne. Man må heller begynne bevisstgjøringen der makten sitter konsentrert, nemlig i moskeene. Disse har tradisjonelt autoritet. Og det bør derfor være deres plikt å predike for all verden hvor de står parkert i terrorlandskapet. Skulder ved skulder med oss – eller dem?

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018910

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10018901

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har heller ikke noe i mot at andre drikker seg snyte full, bare de selv tar konsekvensen av det. Med det mener jeg at de ikke lager noe bråk eller ubehag for andre, men trekker seg stille og rolig tilbake, uten noe mer tøys. Heri ligger imidlertid forskjellen på den gode og den ubehagelige dranker. Og hvorvidt drikkingen (også) går over til å bli et problem for andre.

Jeg nekter å godta at andres overstadige drikking skal bli mitt problem. Det gjelder uansett om drankeren tilhører min nærmeste familie, nære vennekrets eller den noe mer perifere bekjentskapskrets. Det betyr ikke at jeg ikke kan gi trøst til en selvmedlidende drukkenbolt eller tørke opp litt spy i nye og ne. Men jeg vil ikke sitte på ank fordi andre ikke kan kontrollere verken det som kommer inn eller det som renner ut av spy, gørr og ubesindig tale. Da er grensen nådd for mitt vedkommende – og vel så det.

Jeg vil imidlertid benekte at det er jeg som er sær, selv om jeg nekter mine nærmeste å helle i seg så mye som ett glass øl eller vin i mitt selskap og setter soleklare begrensninger dersom de skal bli med meg på hytta mi. Der er det jeg som rår. Det er mitt fristed. Og jeg vil heller være der alene fremfor å ha frykten for det uforutsigbare som en ubedt gjest sittende ved min side.

Jeg mener de tar feil alle de som vil behandle hele familien der ett av medlemmene sliter med et alkoholproblem. For det er ikke familien som sådan som har et problem, det er den ene. Å late som noe annet blir en form for ansvarsfraskrivelse,  idet uskyldige mennesker gjøres til deleiere av et problem de ikke har bedt om å få ansvaret for. Plasser heller problemet der det hører hjemme, nemlig hos den som ikke kan styre seg!

DD

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10010962

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som (tidligere) arbeidsleder i Posten Norge forsøkte jeg (og andre) gjentatte ganger å arrangere alkoholfrie julebord i den hensikt å få alle med, inkludert dem som misliker den norske flatfylla. Til tross for at de muslimske unge kvinnene gav inntrykk av at de ville komme, dukket ingen av dem likevel opp. De fikk ikke lov.

Det samme problemet hadde vi i forhold til utenbys seminarer med en eller flere overnattinger. De muslimske unge kvinnene uteble. Samme problem har også videregående skoler i forhold til obligatoriske ekskursjoner med overnatting. Muslimske unge jenter slippes ikke ut av familiens skjød før de gifter seg og knapt nok da.

Den manglende sosiale deltakelsen har altså ingenting med norske drikkevaner å gjøre, men til det faktum at svært mange unge muslimske kvinner holdes under streng kontroll. De har ikke den samme bevegelsesfrihet som deres jevnaldrende ikke-muslimske jenter har. I stedet for å gi avkall på våre sosiale omgangsformer, der kvinner og menn kan opptre på like fot, bør vi heller presse muslimske fedre til å gi slipp på en kontroll som i realiteten innebærer at deres døtre fremstår som annenrangs borgere, uten selvstendig råderett over seg selv og sitt eget liv. Vi lever tross alt i Norge, ikke på den pakistanske landsbygda!

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På mange måter har samfunnet kommet uendelig mye lenger. Faktisk så langt at det står opp til enhver å drite seg ut for all verden, blant annet på nettet. Og nettstedene oppfordrer til det. Ikke til å drite seg ut, men å by på seg selv, delta i konkurranser osv. Det samme gjør TV-kanalene i sine virkelighetsserier. Ingen synes imidlertid å legge vekt på at det på litt lengre sikt kan lønne seg å stå imot fristelsen til å blottlegge hele seg, i hvert fall dersom man ønsker å gjøre en mer seriøs yrkeskarriere.

Åpenlys nakenhet har aldri vært akseptert i Norge. Det er forbudt å vise seg naken offentlig, bortsett fra på enkelte nudiststrender. Nakenhet unngås også på film, i teateret (bortsett fra hvis det kan forsvares kunstnerlig) og i den kulørte pressen. Bortsett fra i enkelte manneblader og selvfølgelig pornoblader. Da er vi imidlertid over i en (mer snuskete) bransje som de færreste, både kvinner og menn, vil vedkjenne seg.

Men, tilbake til ”Vi Menn” og tilsvarende blader som står for en noe mer akseptabel mykpornolinje. Når jeg snakker med menn er de som regel (svært) positive til slike midtsidepiker. De ser ikke noe galt i dem. Jentene er da både søte og lekre. Underforstått, kvinnegruppen Ottar og andre prippeniller burde finne noe viktigere å beklage seg over. Men, når jeg spør de samme menn om hva de hadde syntes om at deres egne døtre brettet seg ut i mannfolkbladene, får pipen straks en annen lyd. Nei, det hadde de ikke likt. Underforstått, døtrene er de uskyldsrene, utbrettspikene mer i samme kategori som horer.

Og dermed har disse unge pikene som tror de både kan skreve i mannfolkblader og pule hemningsløst på TV, gått i den største fellen en ung kvinne som ønsker å gjøre karriere i våre dager kan gjøre. I verste fall blir hun sett ned på (betraktet som et ludder). I beste fall blir hun ikke (lenger) tatt seriøst. For ingen yrkesgrupper med respekt for seg selv (særlig ikke de som også lar seg representere ved uniform) ønsker å stå frem som useriøse.

Unge jenter står (dessverre?) ikke i den posisjon at de kan veksle mellom rollene (hore på fritiden og politikvinne i arbeidstiden). De blir yrkesmessig betraktet som ett vesen – og de blir nødt til å velge; hore eller madonna, for å sette det på spissen. Dessverre står det mange menn rede bak i kulissene til å utnytte ungjentene for alt hva de er verdt, nødvendigvis ikke til jentenes fordel, men desto mer for sin egen økonomiske vinnings skyld. De samme menn hadde imidlertid aldri latt sine egne døtre opptre på samme måte. Det er det som er sannheten.

DD

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ingen vet hvem denne snikskytteren er, men alle ser for seg en høyreekstremistisk snauskalle med kort lunte og lav terskel i forhold til (muslimske) innvandrere. I virkeligheten kan imidlertid gjerningsmannen like godt være en kvinne, selv om det er lite sannsynlig. Mer sannsynlig er det at en mann står bak, men ikke nødvendigvis Nazi-Pelle eller en av hans kumpaner. Skuddene kan like gjerne være avfyrt som en provokasjon i den hensikt å nøre opp under (muslimske) innvandreres hat mot det svenske samfunnet som behandler sine innvandrere som annenrangs borgere.

I stedet for at de lokale gjengene kriger mot hverandre, slik de hittil har gjort, kan skuddene i Malmø medføre at gjengene (i hvert fall for en tid) vender blikket og (kanskje) skytset mot etniske svensker i stedet for hverandre, både som en hevn for samfunnets unnlatelsesynd og for å gjøre maksimalt ut av situasjonen; ”verdens” øyne er for en gangs skyld rettet mot dem. Hvem står i så fall bak skuddene? Svaret gir seg selv; radikale islamister som ønsker å verve medlemmer til sine aksjoner rettet mot det svenske samfunnet. Konspirasjonsteori? Det vil bare tiden vise!

DD

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10010588

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man slipper med andre ord ikke unna. Ikke en gang på valgdagen. Alt er registrert, notert og ligger ferdig lagret til å bli sendt ut, iverksatt og effektuert på eksakt dato. Til og med når det er på tide å fornye månedskortet på offentlig transport. (Resten legger vi forresten mer enn frivillig ut selv, til offentlig beskuelse på blogg eller Facebook.)

En grunnleggende sosialdemokratisk tanke er at hele befolkningen skal sysselsettes – barnehage, skole, arbeid, eldresenter – dette fordi den grunnleggende sosialfilosofiske tankegang bygger på en (misforstått) forestilling om at lediggang er roten til alt vondt. Og derfor har man bygget ut et velfungerende byråkrati, slik at flest mulig skal få anledning til å gi sitt besyv med. I hvert fall sette sitt personlige saksbehandlerstempel under saken.

”Enklest mulig” er i så måte et fyord, forbeholdt monopolkapitalister og systemkritikere, mennesker som aldri har måttet ta ansvaret for full sysselsetting, selv om det vitterlig ikke er noe å gjøre, bortsett fra på papiret. Og slik kan en myndig henvendelse fra Kreftregisteret skape uante ringvirkninger. Hør bare på denne: Det er notert at det har gått nøyaktig 3 år siden en sist var hos gynekologen. Kanskje på tide med en ny sjekk? Som lydig samfunnsborger følger man selvfølgelig oppfordringen og ringer gynekologen for å avtale en time. Men den gang ei. Ikke uten en på forhånd anskaffet henvisning fra fastlegen. Og når man endelig har fått time hos fastlegen, undrer han: Hva skal jeg skrive i henvisningen? Oppfordring fra Kreftregisteret duger ikke som grunn. Man må ha en diagnose!

Velferdssamfunnets bekymringsmelding har i dette tilfelle utløst et unødvendig fastlegebesøk, ikke til nytte for annet enn å tilfredsstille byråkratiets tilsynelatende umettelige behov for mest mulig (overflødig) dokumentasjon i tre eksemplarer. Hvor mange administrative stillinger kan slike henvisninger avstedkomme, mon tro? En til å motta, en til å signere og en til å kopiere og arkivere – det burde bli tre trygge arbeidsplasser. I tillegg kommer merarbeid for Posten og andre aktører som lever for og av å levere.

På den måten kan man si at de eneste skadelidende er pasientene. Men de gjelds kanskje ikke, siden de likevel er syke og midlertidig ute av drift? Hensynet til flest mulig arbeidsplasser teller mer enn hensynet til enkeltindividets trivielle lidelseshistorie. Det er vanskelig å se for seg noen annen forklaring enn denne regelrett kyniske. I så fall: Hvorfor er ikke en oppfordring fra Kreftregisteret å betrakte som henvisning god nok?

DD

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10034741

Tips oss hvis dette innlegget er upassende